Meget små infeksiøse partikler. De største virus (f.eks. koppevirus) kan så vidt sees i lysmikroskop, de mindre kan bare gjøres synlige ved elektronmikroskopi. Partikkelstørrelsen varierer fra ca. 20 til ca. 300 nm (milliondels millimeter) i diameter. Formen er meget sterkt variert.

Virus består av en kjerne av nukleinsyre (genom) som er omgitt av en proteinkappe (kapsid). Partikkelen er hos noen arter omgitt av et slags hylster (membran), ofte av lipid natur. Mens bakterier, protoktister, sopp, planter og dyr har et genom bestående av deoksyribonukleinsyre, DNA, har virus enten et DNA- eller ribonukleinsyre (RNA)-genom. Eksempler på DNA-virus er adenovirus, herpesvirus, hepatitt B virus og papoavirus. Eksempler på RNA-virus er enterovirus (inkl. poliovirus), hepatitt A og C virus, influensavirus og retrovirus. Nukleinsyren er bærer av virusets gener, mens proteinkappen vesentlig tjener til å beskytte nukleinsyren mot ødeleggelse ved enzymer (nukleaser) når partiklene befinner seg utenfor cellen hvor de ble laget, på vei fra den ene cellen til den andre eller fra den ene vertsorganismen til den andre. Proteinkappen kan også spille en rolle for viruspartikkelens adhesjon til den vertscellen den skal angripe. Virusnukleinsyren alene, befridd for proteinkappen, har vist seg å kunne gi infeksjon av mottagelige celler.

Virus er meget enkelt utrustet og har intet selvstendig stoffskifte, men er helt avhengig av vertscellen og utnytter dens stoffskifteapparat til eget formål, dvs. til å produsere nye viruspartikler. Virus fører inn i vertscellen alle de instrukser (gener) som trenges for dannelse av de enzymer som må til for å sette i gang dannelsen av nye viruspartikler. Virus kan bare reproduseres inne i vertscellen, i cytoplasmaet eller (DNA-virus) i cellekjernen. Virus kan derfor bare produseres inne i celler av høyere organismer.

Når en viruspartikkel (et virion) kommer i kontakt med en mottagelig celle, adhererer den ved proteinkappen til celleoverflaten og blir så opptatt i cellen, hvor proteinkappen straks blir oppløst, mens nukleinsyren overtar kontrollen av cellens stoffskifte og omstiller dette til produksjon av mer virus. Cellens eget stoffskifte settes mer eller mindre ut av funksjon. Umiddelbart etter at nukleinsyren har trengt inn i vertscellen forsvinner den tilsynelatende helt, og virus kan ikke lenger påvises i celleinnholdet (eklipsen eller formørkelsesperioden). I denne perioden foregår dannelsen av de første enzymer som går inn i dannelsen av nye virusbestanddeler, protein og nukleinsyre. Men etter en viss tid opptrer så et økende antall viruspartikler i cellen, og ofte vil de tømmes ut i omgivelsene, enten alle på en gang (f.eks. bakteriofager) eller litt etter litt. Disse nye frie viruspartikler kan så angripe nye celler, eller finne veien til en ny vertsorganisme.

Virusinfeksjonen vil ofte skade, evt. drepe den infiserte cellen, men det kjennes også eksempler på at virus kan stimulere cellene til økt vekst. Virusinfeksjoner vil ofte fremkalle sykdom hos verten, og et stort antall sykdommer hos planter, dyr og mennesker skyldes virus. Vi kjenner også eksempler på at virusinfeksjoner kan forløpe symptomløst, eller at det kan ta meget lang tid (opptil flere år) før tegn til sykdom melder seg (såkalte langsomme virusinfeksjoner). Flere virusarter hos dyr eller menneske kan fremkalle god- eller ondartede svulster (svulstfremkallende virus).

Menneskets virussykdommer kan deles i uskarpt avgrensede grupper etter ytringsformene: allmenninfeksjoner (gul feber, papatacifeber, denguefeber o.a.), utslettsykdommer (meslinger, røde hunder, vannkopper, helvetesild, herpes, kopper o.a.), luftveisinfeksjoner (influensa, forkjølelse o.a.), sykdommer som rammer spesielle organer som leveren (hepatitt), spyttkjertlene (kusma), sentralnervesystemet (forskjellige former av hjernebetennelse og hjernehinnebetennelse, poliomyelitt o.a.). En mer vitenskapelig inndeling er etter de artene, eller grupper, av virus som fremkaller dem, f.eks. retroviruset HIV, som fører til utvikling av AIDS. Flere virussykdommer lar seg forebygge med vaksine. Antibiotika er uvirksomme overfor virus, men det er (2007) under utvikling kjemoterapeutika med lovende virkning mot visse virus. I dyre- og menneskeorganismenes forsvar mot virusinfeksjoner spiller interferoner en viktig rolle.

Tradisjonelt har virus vært betegnet som mikroorganismer, men om dette er en riktig betegnelse kan diskuteres, i betraktning av deres meget spartanske utrustning og totale avhengighet av vertscellen. Deres eneste egentlige livsfunksjon synes nettopp å være det at de kan bringe en vertscelle til å reprodusere dem. Deres egentlige vesen og opprinnelse er ukjent. Flere muligheter har vært diskutert: 1. At virus først opptrådte som snyltere i de aller første cellulære organismer som opptrådte på Jorden, og at de virus vi kjenner er etterkommere etter slike «urparasitter». 2. At virus har utviklet seg fra bakterier ved en tilbakedanningsprosess: under en meget langvarig tilværelse som parasitter har slike bakterier etter hvert mistet de fleste av sine livsfunksjoner. 3. At virus er komponenter av normale celler som har revet seg løs og ervervet en slags autonomi eller selvstendighet. Noen direkte støtte for noen av disse hypoteser finnes ikke.

Virus ble første gang påvist av F. Loeffler og P. Frosch (1898), som viste at blæreinnhold fra munn- og klovsyke fremdeles kunne fremkalle sykdommen etter å være filtrert gjennom bakterietette filtre.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.