Viola d'amore
En viola d'amore er ofte rikt utsmykket og kan likne på en hardingfele i både lyd og utseende.

Viola d'amore er et strykeinstrument med resonansstrenger som først og fremst ble benyttet i barokktiden. Instrumentet er på størrelse med en bratsj, med seks, syv eller noe sjeldnere fem spillestrenger, som regel av tarm, og tilsvarende antall resonansstrenger, samt et gripebrett uten tverrbånd.

Faktaboks

Uttale
viˈola d'amˈore
Etymologi
italiensk ‘kjærlighetsfiolin’

Rent byggeteknisk tilhører viola d’amore gambefamilien. Instrumentet finnes i varierende størrelser og form.

Navnet

Navnet viola d’amore er italiensk og kan oversettes med 'kjærlighetsfiolin'. Derfor har instrumentet på toppen av skruekassen ofte et fint utskåret kvinnehode med bind for øynene, noe som skal symbolisere den blinde kjærligheten. Dette kvinnehodet representerer kjærlighetsguden Cupido (amor, eros) i klassisk mytologi. Men det finnes også viola d’amorer med andre former for menneskehoder, en fantasifigur eller en skroll på hodet, som på en fiolin.

I tillegg til det spesielle hodet har viola d’amore som regel flammeformete lydhull og noen ganger en rosett sentralt plassert på instrumentlokket.

Historikk

Historien til viola d’amore er høyst usikker. Noen instrumentforskere mener at instrumentet dukket opp allerede ved midten av 1600-tallet, mens andre hevder at dette derimot dreide seg om et annet og noe mindre strykeinstrument som hadde litt færre strenger og trolig manglet resonansstrenger. De kaller derfor i stedet dette tidligere instrumentet violino d’amore.

Viola d’amore hadde sin hovedperiode utover på 1700-tallet, hvor instrumentet spesielt i Italia og Tyskland ble en god del benyttet. Derimot finner vi det sjelden omtalt i Frankrike. Blant komponistene som skrev musikk for instrumentet finner vi tyskerne Johann Georg Albrechtsberger og Carl Stamitz og italienerne Attilio Ariosti og Antonio Vivaldi. Et av de mest kjente stykkene for viola d’amore er arien «Erwäge, wie sein blutgefärbter Rücken» fra Johann Sebastian Bachs Johannespasjon. Her har Bach skrevet for to viola d’amorer, mens stykket i dag vanligvis framføres på fiolin og bratsj.

En videreutviklet engelsk utgave av viola d’amore hadde sju spillestrenger og opp til fjorten eller femten resonansstrenger. I nyere tid har blant annet Paul Hindemith komponert musikk for dette instrumentet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg