vinterforing (vilt)

Foringsplassene bør legges der dyrene vanligvis oppholder seg om vinteren, ofte i eldre skog nær bebyggelse. Plassen bør være lett tilgjengelig med hensyn på transport. Foring i nærheten av hager bør unngås, da dette kan lede til store beiteskader på hageplanter. På den enkelte foringsplassen bør maten tilbys spredt slik at alle dyr får tilgang til maten. Det bør finnes en saltstein samt godt høy i forhekker beskyttet mot regn. Dette bør legges ut allerede om høsten slik at dyrene lærer seg hvor de kan finne mat når vinteren setter inn. Dyr som har blitt foret en vinter vil oppsøke det samme stedet året etter. Dette er noe man bør tenke på når man etablerer en foringsplass.

Felte løvtrær, frukt og grønnsaker er godt for, men i minusgrader må frukten deles opp i mindre biter. Denne typen mat må ikke være muggen eller råtten. Osp, selje og bjørk er ettertraktet beite om vinteren, sammen med greiner av frukttrær. I svært harde vintrer kan det bli nødvendig å legge ut kraftfôr i pelletsform. Det er langt viktigere at kraftfôret inneholder sukker og karbohydrater enn mye proteiner. Vinteren er en tid for overlevelse og vedlikehold, og ikke for særlig vekst. Dette fôret må innehold tilstrekkelig med fiber for ar fordøyelsesprosessene skal gå som normalt.

Ofte kjøres et «veinett», for eksempel med snøscooter, inn til foringsplassene. Dette hjelper dyr til å finne plassen, og til å løpe unna for eventuelle rovdyr.

Formålet med vinterforing er som regel å gi en økt bestand av rådyr. Om vinterforing virkelig gir det ønskede resultatet er ikke godt nok kartlagt. Viltåkrer med godt sommer- og høstbeite kan trolig ha minst like stor positiv effekt på bestanden.

• viltbruk
• viltstell

• Unsgård, John Henning og Frøstrup, Johan Christian (2007). Norsk jaktleksikon. Arendal: Friluftsforlaget