viltbruk

Artikkelstart

Viltbruk er et viltstelltiltak der det blant annet plantes skjul- og beitevekster for å bedre viltets leveforhold.

Selv om viltbruk kan komme i konflikt med landbruk og skogbruk så finnes mange løsninger for et smertefritt samarbeid. Dersom småskogen på «holmer» i åkerlandskapet holdes nede, skygger de ikke foravlingen. Samtidig blir holmen en attraktiv hekkeplass for småfugl som tar skadedyr. Leplanter kan hindre jordflukt og øke utbyttet på avlingen. Beplantning av bratte skråninger eller grustak som ikke kan dyrkes eller ved kanter av vann og bekker er også med på å bedre forholdene for viltet.

Små teiger hvor landbruksmaskiner vanskelig kommer til kan det være aktuelt å anlegge viltåkrer. Disse kan beplantes med for eksempel formargkål, kløver, forraps eller grønnfornepe. Rundt større jordfaste steiner kan man plante ut skjulvegetasjon, og det samme kan gjøres når det er behov for lebeplantning inntil større åkrer. Litt avsides flekker på eiendommen brukt som lagerplass for diverse skrot kan ryddes og beplantes. Randsonen mellom åkerlandet og hagen kan også beplantes med skjulvegetasjon, det samme kan område mellom hage og skog. I sommerhalvåret er løvskog viktig som mat og skjul for svært mange arter, men om vinteren er skjuleffekten borte. Derfor bør det være innslag av bartrær.

Skogkanten kan trekkes noe bort fra for eksempel bekkeleier. Det ledige rommet kan beplantes og jevnlig holdes nede. En beplantning må stelles for at den skal holde seg optimal. Dersom den vokser ut av hånd har den mindre verdi som beskyttelse mot vær, vind og fiender. Ubeskåret løvskog vokser raskt i høyden og ut av rekkevidde for viltet man ønsker å fore. Alt arbeid bør gjøres så tidlig at man ikke forstyrrer rugende fugl. Kvist etter rydding kan samles i hauger og blir skjulmulighet. Ugress bør fjernes de første årene inntil løvtrærne har nådd en viss høyde. Osper som når en viss dimensjon kan felles, og bark og kvist blir ettertraktet vinterfor for elg og hare. Smågraner i kanten av et bestand kan toppklippes, da gir de mer effektivt skjul. Man lar dem vokse til mannshøyde og beskjærer dem med en meter rett over en ring av greiner. Disse greinene blir en krans av nye topper som beskjæres hvert år. Etter hvert vil trærne dø av denne behandlingen og må erstattes med nye.

Beplantninger i randsoner er ikke bare til nytte for jaktbart vilt. Det gir landskapet en visuelt fin variasjon, eventuelt åkerland får beskyttelse mot vind. Hekkende småfugl vil utgjøre et «naturlig insektmiddel».

Optimalt viltbruk i skogbruket kan synes som en utopi. Svært ofte har skogbruket større økonomisk betydning enn for eksempel jaktutleie. Lavt priset jaktutleie kan skyldes flere forhold: Grunneieren er selv ofte jeger, det kan skyldes sosiale forhold i bygda eller nordmenns tradisjonelle hevd på billig jakt. Dersom salg av jaktrettigheter skal gi inntekter av betydning i forhold til skogsbruk, må viltstell være en del av skogbruket. Jakt var tidligere en del av matforsyningen på bygdene, mens den i dag aller mest har betydning som rekreasjon. Med litt omtanke kan man hjelpe viltet uten at lønnsomheten i skogbruket blir lavere.

Gode viltmarker kjennetegnes av skogsbestand av ulike aldrer, rikelig buskvegetasjon, feltsjikt rikt på ugressplanter samt stor forekomst av grøftekanter og buskbevokste bakker. Den tradisjonelle likaldrete granskogen – «fiberåkeren» – med manglende busksjikt og minimalt med planter i feltsjikt er en direkte motsetning. Her er tømmerproduksjon eneste mål.

Arealer hvor skogen ikke kan drives økonomisk lønnsomt kan med fordel bli bedre viltområder. Myrområder er tradisjonelt blitt grøftet og beplantet med skog, men dette er nå mindre vanlig. Dette fordi de mest aktuelle områdene nå er tørrlagte. Det kan også hende at grøfting senker grunnvannsspeilet og gjør produksjonen på tilstøtende områder dårligere. Myrområder er viktige for viltet, med sin rike insektfauna og varierte kantvegetasjon. Tette smågraner gir beskyttelse mot regnvær for hønsefugl, og tørrfuruer blir gode reirplasser for mange fuglearter. Oppkommer og kilder er uvurderlige drikkevannskilder for skogsfuglkyllinger i tørre somrer, og små vannløp fine habitater for grasender. Kjerrdrag på myrene gir skjul og mat, ikke minst i form av insekter.

Ved små knauser i terrenget kan man felle osp, som vil skyte rotskudd og gi rikelig med for til en rekke viltarter. Etter felling vil bjørk skyte nye skudd fra stubben. Halvfelling av selje gjør at det felte treet lever videre og skyter nye skudd.

Man skal være ytterst varsom med å felle for eksempel furu på fjellknauser. Gjenveksten er ofte svært langsom, og det kan ta flere hundre år før skogen igjen når sine opprinnelige dimensjoner. Ofte er slike furuer en del av en tiurleik, og baret er godt beite for storfugl om vinteren. Skogbrukeren bør absolutt være kjent med hvor i terrenget det finnes tiurleiker. De må ikke hogges ukritisk. Tiurene samles i leikens sentrum, og har dagterritorier i tilknytning til denne. Den ideelle skogen på selve leiken er naturforynget eldre barskog med flere sjikt. Det krever store skogsområder for å ta vare på en tiurleik, for storfuglen er avhengig av betydelige arealer med gammelskog rundt leiken. Slike hensyn er helt nødvendig for at storfuglen skal kunne bevares.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Unsgård, John Henning og Frøstrup, Johan Christian (2007). Norsk jaktleksikon. Arendal: Friluftsforlaget

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg