Viltåker er dyrking av spesielle vekster på utvalgte områder med hovedformål å ta bedre hensyn til viltet samt utnytte jordbrukslandskapet bedre. Ved etablering av en viltåker blir blant annet ledige arealer utnyttet, fôrtilgangen øker, viltet får bedre skjul, antall viltskader blir redusert og tettheten av vilt øker.

På lokaliteter hvor det ikke er mulig å drive økonomisk skogs- eller landbruk kan man anlegge viltåkrer. Området bør være veldrenert og gjødslet. Aktuelle lokaliseringer for viltåkrer er småbruk hvor jorda ikke lenger dyrkes, deler av gater for kraftlinjer, seterløkker, kanter av traktorveier og bredder av bekker og elver. Størrelsen er alt fra noen titalls kvadratmeter til flere mål. Store kvadratiske flater er langt dårligere enn avlange og smale striper. Dette fordi viltet som regel ønsker nærhet til skjul i skogkanten, og at en lang, smal åker kan gi plass til flere viltarter.

Følgende arter kan ha nytte av viltåker: elg, hjort, rådyr, hare, fasan, rapphøns, ender og ringdue.

Beiteplanter

Fôrmargkål, fôrraps og grønnfôrnepe regnes for å være de mest attraktive plantene for hjortevilt. Disse vekstene er egentlig toårige, men brukes bare som ettårige i jordbruket. Fôrreddik er en ettårig vekst med kort veksttid og kan brukes ved sen såing (det vil si juli eller august).

Fôrmargkål og grønnfôrnepe vil vokse lenge utover høsten og tåler en del frost uten at kvaliteten ødelegges. Beites disse plantene på sommeren, får en god gjenvekst senere.

Havre og høstrug regnes som brukbare beiteplanter for vilt. I renbestand vil kornartene neppe være særlig attraktive for viltet. Derfor bør noen korsblomstra vekster være med i tillegg. Høstrug som såes på forsommeren vil normalt ikke sette strå første året. Havre til modning er attraktiv for elgen når kornene er matet.

Erter er også en smakfull plante for viltet, men det er stor sjanse for at ringduene finner åkeren før eller under oppspiring og tar ertene eller spirene. Såingen blir derfor mislykket. Uansett bør ertene såes relativt dypt (6-7 cm).

Italiensk raigras er egentlig toårig, men overvintrer for dårlig i Norge og brukes derfor som en ettårig vekst. Enkelte sorter av italiensk raigras utvikler få strå første året og slike sorter bør derfor brukes i viltåker.

Perserkløver er ettårig og er lite kravfull og kan dyrkes på de fleste jordarter. Den har rask etablering og god gjenvekstevne etter beiting. Den tåler dårlig skygge fra blandingspartnere.

Flerårige vekster vil i første rekke være timotei, engelsk raigras, engrapp, rødkløver og kvitkløver. Etableres en viltåker med slike flerårige vekster, kan det være nødvendig med en pussing med noe slåtteutstyr én til to ganger per sesong. Viltet foretrekker unge planter foran forvokste planter.

Danmark og Sverige har lenge hatt ferdige blandinger for viltåker, og i Norge kan man nå få kjøpt to blandinger. Den ene blandingen er ettårig, den andre flerårig.

Dersom man gjerder inn viltåkeren om sommeren, kan den bli nyttig som vintermat for rådyr. Høye planter som fôrraps vekslende med lavere planter gir dyrene skjul samtidig som de beiter. En viltåker i utkanten av avlinger mot skogkanten kan motvirke beiteskader. Dette er mest effektivt i områder med glissen bestand av rådyr. I tette bestander kan man risikere at åkeren trekker til seg flere dyr slik at skadene øker.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Unsgård, John Henning og Frøstrup, Johan Christian (2007). Norsk jaktleksikon. Arendal: Friluftsforlaget

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg