vikværsk

Det som særleg skil vikværsk frå måla lenger nord i dei sentrale delar av Austlandet, er at gammal a i vikværsk tradisjonelt er bevart som ein lys æ-aktig lyd framfor konsonant, særleg framfor -r. For eksempel i former som presens kastær og syklær og i substantivformer som fLeire ballær – alle ballane, mange båtær – alle båtane. Uttalen av -a i endinga i ord som ballane og båtane varierer mykje frå stad til stad.

Dei gamle diftongane ei, ey og au har i vestvikværsk blitt til æi, øy og æu/ævv: stæin, røyk og sæu/sevv. Same utviklinga finn ein også i Indre Østfold.

Ytre Østfold skil seg ut. Her, som i svensk, har ein fått monoftongering (vokalforenkling), det heiter då til vanleg: sten (stein), rese (reise), høk (hauk). Viss ingen konsonant følgjer etter diftongen, står likevel denne diftongen som regel ved lag utan å bli forenkla, døme sei (sei) og høy (høy). Elles er det slik at diftongen au i alle kystmåla blir til øy, det heiter då brøyt, frøys, sjøyt og så vidare.

Samanstillinga vokal pluss g blir i vikværsk til diftong (som på Sørlandet og i Østerdalen): væi (veg), bøyd (bygd), døyn (døgn), fæuel (fugl), skæu (skog).Slike former kan i dag bli borte, det heiter då til dømes bygd og ful (fugl, utan tjukk l).

I mykje av vikværsk, særleg i Ytre Telemark og i indre delar av Vestfold, høyrer ein vokalen ø i ord som føLk (folk), gøLv (golv), støLpe (stolpe), høLme (holme), ørm (orm), kørv (korg), kørk (kork), døgg (dogg), trøll (troll), hølle (holde), bølle (bolle). Dialektene ved kysten har å-uttale her.

Ein skilnad mellom dei vikværske bygdemåla (dei indre måla) og kystmåla er at bygdemåla har æ-lyd i ord som kæLv (kalv), hæLm (halm), skvæLpe (skvalpe), ærm (arm), hærv (harv), ærbe (arbeid), læbb (labb), stægg (stegg, fugl) og så vidare. I kystmåla heiter det kaLv, haLm og skvaLpe. Slike kystformer kjem nå også inn i dei tradisjonelle bygdemåla.

I Ytre Telemark og i delar av Vestfold vekslar tradisjonelt vokalen a med e i mange ord: stabbe/stebbe, padde/pedde, stall/stell og så vidare. Her vekslar også e med i: medda/midda (middag), reps/rips, skrett/skritt, bresk/brisk og så vidare.

Det meste av vikværsk ligg innanfor tjukk l-området, med former som bLo (blod), kLar (klar) (= ord der skriftmålet har l), og jæLe (gjerde), joLe (gjorde), en gåL (gard) (= ord der skriftmålet har rd). Heilt sør i vestvikværsk finn ein at Kragerø, Brevik og Langesund ikkje har tjukk l. Her, i til dømes Kragerø, blir l i skriftspråket også uttalt på ein spesiell måte. Lyden får ein svak j-aktig klang. Tungespissen blir ved denne lyden trekt lenger fram i munnen enn slik uttalen tradisjonelt er elles på Austlandet. Denne l-en bli kalla «Østfold- l», sidan den er vanleg i Østfold (sjå dialektar i Østfold). Ein høyrer denne l-lyden i ord som alle, bål, ball, fall, såle, sal. «Østfold-l-en» er i dag også blitt vanleg utanfor Kragerø/Langesund og Østfold og høyrest i dag hos mange språkbrukarar i Oslo og Drammen.

På austsida av Oslofjorden har norrøn hv- blitt til v: vass, vine, men på vestsida av fjorden har tilsvarande ord tradisjonelt hatt gv- i framlyd: gvass, gvine, «det gikk så det gvein». Dette særtrekket (gv) blir i dag stort sett borte.

Dei vikværske dialektene har, som det meste av norsk talemål, to tonelag. Desse blir kalla tonem 1 og tonem 2. Tonelaga kan skilja ord frå kvarandre, som i ordparet bønder (tonem 1, fleirtal av bonde) og bønner (tonem 2, fleirtal av ei bønne) og huse (huset, tonem 1) og å huse (verb, tonem 2).

Den musikalske utforminga (intonasjonen) av kvart tonem varierer i norsk. Me snakkar då om tonegangen i orda. Tonegangen kjem klarast fram i ord som soLa, boka, døra (tonem 1-ord). I vikværsk, som elles i austnorske mål, har slike ord låg tone først i ordet, og tonen stig mot slutten av ordet. Dette blir kalla lågtone. I det vestnorske målområdet har slike ord høg tone først i ordet, og tonen fell deretter mot slutten av ordet, kalla høgtone. Grensa mellom tonegangen høgtone og lågtone går ved Lillesand på Agder.

Mange ord som har opphavet sitt i andre språk enn norsk, har i austnorsk fått trykket sitt lagt til første stavinga, i ord som: 'tellefon, 'kontingent, 'soldat, 'gittar og så vidare. Slike trykktilhøve er det også i Østfold, Vestfold og nedre Buskerud, medan Grenland i Ytre Telemark har «vestnorske» trykkforhold, med trykk på siste stavinga: tele'fon, konting'gent, sol'dat, gi'tar.

Substantiva har desse særtrekka i dei tradisjonelle vikværske måla: hankjønnsorda har -ær og -ane i fleirtal, medan hokjønnsorda har endingane -er og -ene. Bøyinga blir då slik:

Hankjønn:

• båt – båten – fLere båtær – alle båtane
• time – timen – fLere timær – alle timane

I delar av Østfold høyrer ein i fleirtal også bøyinga båtær – båtæne og timær – timæne.

Hokjønn:

• skåL – skåLa – fLere skåLer – alle skåLene
• jente – jenta – fLere jenter – alle jentene

Inkjekjønn:

• hus – huset – fLere hus/huser – alle husa/husene

Dei fleste svake verba kan i tradisjonelle vikværske mål delast inn i to grupper der den første gruppa har endingane -e, -ær, -a, -a, medan den andre gruppa har endingane -e, -er, -te, -t:

1. kaste – kastær – kasta – har kasta (= a-verb)
2. gLømme – gLømmer – gLømte – har gLømt (= e-verb)

Mange sterke verb kan har ulike former nord og sør i området:

• I nord: å fryse – fryser – fræus – har frøsi
• I sør: å fryse – fryser – frøs – har frøse (Sør-Østfold)
• I nord: å færa – færer – for – har føri
• I sør: å fare – farer – for – har fare

Dei sterke verba manglar vokalskifte (i-omlyd) i presens, jamfør former som kåmmer, såver, græver og hågger (av å hogge)

Mykje tyder i dag på at jamvektsinfinitivane som ender på -æ (eller -a), er på vikande front hos dei unge. Dei tradisjonelle formene å sittæ, å lesæ, å bakæ blir nå til å sitte, å lese, å bake. I Vestfold er det i dag heller lite att av kløyvd infinitiv.

Mange ord og bøyingsformer med tradisjonelle vikværske endingar på -ær og -ane får i dag endingane -er og -ene. Eksempel er hestær blir hester, hestane blir hestene, styggære blir styggere, en bakær blir baker, kastær (presens) blir kaster og så bortetter. Einstava inkjekjønnsord har i vikværsk hatt denne tradisjonelle bøyinga i fleirtal: fLere huser, alle husene. I dag er bøyinga slik: fLere hus og alle husa.

Framandord som diskutere, stasjon, gitar og bensin har tradisjonelt hatt trykk på første stavinga innanfor mykje av det vikværske målområdet: 'diskutere, 'stasjon, 'gittar og 'bensin. I dag får ord av dette slaget trykket plassert på siste stavinga og lyder slik: diskut'ere, sta'sjon’, 'gi'tar, ben'sin. Denne endringa er komen opp etter mønster av standardtalemålet.