vevspjelk

Vevspjelken består av to deler. Er den av tre, har den ene delen vanligvis en lang spalte, mens den andre delen har en stang som er tilpasset spalten. Lengden på spjelken kan reguleres ved å trekke de to delene fra hverandre og låse avstanden med en tein som går gjennom hull i begge delene. I endene er det tinder av jern.

Mange vevspjelker er dekorert med utskjæringer, årstall og eierens initialer. De kan ha fungert som festegaver. De fleste er laget av tre, men det ble også laget spjelker av jern.

Når spjelken skal festes, settes jerntindene ned i ytterkanten av det ferdigvevde stoffet og spjelken spennes på plass. Enden på stangen settes fast ved en vribar jernplate på undersiden eller låses på annen måte. Vevspjelken spennes ut til samme bredde som renningen har i vevskjeen. Dermed beskyttes vevskjeen, og man får en jevn jare. Spjelken må flyttes etter hvert som stoffet blir vevd.

Vevspjelker har nok vært i bruk så lenge som man har hatt flatvev i Norge. Ingen vet sikkert når den første flatveven kom til landet; den eldste daterte har årstallet 1668 på slagbommen. Sunnmøre Museum har en vevspjelk med årstallet 1698.

• veving

• Audun Dybdahl: Fra ull og lin til klær. Steinkjer 1988.
• Den norske husflidsforenings Håndbok i vevning ved Caroline Halvorsen. 5. utgave, Oslo 1927.
• Marta Hoffmann: Fra Fiber til tøy. Tekstilredskaper og bruken av dem i norsk tradisjon. Oslo 1991.