verismen

Verismen er en virkelighetsskildrende kunstretning innen billedkunst, diktning og opera i Italia på slutten av 1800-tallet. Verismen har et sterkt sosialt aspekt, og de fattiges kår i utkantstrøkene er ofte motivet.

I litteraturen tilsvarer verismen den franske litterære naturalismen og representeres av Luigi Capuana og Giovanni Verga. Den litterære verismen dannet senere utgangspunktet for neorealismen i italiensk film.

I musikken betegner verismen en sjanger innen opera. Operaverismen oppsto med Pietro Mascagnis Cavalleria rusticana (1890, libretto etter Giovanni Vergas novelle og skuespill) og Ruggiero Leoncavallos I Pagliacci (Bajazzo, 1892). Innen opera søkte man å erstatte de tidligere helteoperaer med virkelighets-skildringer av samtidslivet med dramatisk handling. Sjangeren kjennetegnes ved sterk realisme, foregår i et folkelig miljø og har gjerne et sterkt sosialt aspekt. Operaen har ofte en kortere varighet på én til to akter forbundet av et kort orkesterintermezzo.

Verisme brukes noen ganger om operaer fra samme periode som kun delvis oppviser trekk fra den egentlige verismen. Eksempler her er Giacomo Puccinis operaer La Bohème (1896) og Tosca (1900).

I billedkunsten, ca. 1850–1900, brukes betegnelsen om en portrettkunst hvor kunstneren ønsker å fremheve modellens avvik fra de klassiske skjønnhetsidealer. Stilen, som var særlig viktig i Napoli og Toscana, er påvirket av naturalismen og realismen i fransk billedkunst.