vendehals

Vendehals, Jynx torquilla, er en art i spettefamilien. Den 19 cm store fuglen er slank og minner mer om en spurvefugl enn om en spett. Oversiden er spraglet i brunt, grått og svart med en mørk langsgående stripe fra nakken og bakover, mens undersiden er gulbrun med fine, mørke tverrstriper. Navnet har den fått fordi den vrir og vender på halsen på slangeaktig vis.

Faktaboks

Også kjent som
sågauk
Jynx torquilla

Vendehalsen hakker ikke ut reirhull selv, men legger de 8-10 hvite eggene i gamle spettehull eller i fuglekasser. Begge kjønn ruger i 11-14 dager, ungene holder seg i reiret i tre ukers tid.

Slektskapet til spettene vises ved blant annet klatrefoten med to tær vendt fremover og to bakover, og den svært lange og klebrige tunga som brukes til å fange insekter. Arten er imidlertid så forskjellig fra spettene at den plasseres i en egen underfamilie, Jynginae. Den mangler flere av slektningenes særtrekk: det harde og meiselformete nebbet, de støtdempende tilpasningene i hodet og de stive stjertfjærene. Den trommer heller ikke.

Utbredelse

Vendehalsen finnes i Vest-Europa og østover i et belte til Japan, samt i fjellområder i Kashmir og Vest-Kina. Arten er fordelt på fire underarter.

Vendehasen hekker i alle norske fylker. Den er vanlig i kulturlandskap med skogholt, åpen løvskog og blandingsskog og i furuskog i sørøstlige lavlandsstrøk, mindre tallrik i Nord-Norge og på Vestlandet. Norsk ornitologisk forening har beregnet at det hekker mellom 1 500 og 3 000 par i Norge.

Utseende

Med sin kamuflasjefargete drakt kan vendehalsen være vanskelig å få øye på. Selv om den mangler spettenes stive stjertfjær, kan den klatre på trestammer. I likhet med spurvefugler, sitter vendehalsen ofte på tvers av vannrette greiner, noe spetter ikke gjør. Også i flukt minner den om en trost med sin raske og bare litt bølgelinjete flukt.

Vendehalsen oppholder seg mye på bakken i jakten på maur.

Vandringer

Vendehalsen er trekkfugl som kommer til oss i april-mai, og i drar til tropisk Afrika i august; trolig overvintrer den i et belte sør for Sahara.

Låt

Vårlåten er karakteristiske serier med litt klagende eller pipende ty-ty-ty-ty-ty, ofte gjentatt 5-6 ganger i minuttet. Aktiviteten er størst tidlig om morgenen. Begge kjønn roper, i parringstiden gjerne avvekslende. Varsellåten er harde tekk. Ungene tigger med raske zizizizi, ikke ulikt gnissingen fra en gresshoppe.

Hannene har ofte en rekke sangposter spredt rundt omkring i territoriet. Når en rival nærmer seg en sangpost, reagerer både territorieeier og inntrenger på en måte som har gitt arten navnet. De reiser issefjærene, sprer stjerten i vifteform og løfter vingene ut fra kroppen samtidig som de beveger hode og hals slangeaktig fram og tilbake på en rytmisk måte. Av og til hveser de også som en slange. Denne adferden er trolig et forsøk på å skremme motstandere.

Forplantning

Når vendehalsen kommer til hekkeområdet om våren, søker hannene straks etter reirmuligheter. Ofte kaster de ut innholdet i reirhull hvor meiser eller svarthvit fluesnapper har startet hekkingen, for deretter selv ofte å ta i bruk hullet. De glinsende hvite eggene legges direkte på bunnen av reirhullet uten annet underlag enn trefliser eller morken tremuld.

Ungene klekkes nakne og blinde og klumper seg straks sammen i en «varmepyramide» på spettevis. Først etter en ukes tid kan de selv regulere kroppstemperaturen. Om natten varmes de av en av foreldrene som overnatter i reiret de første 14 døgnene.

Næring

Vendehalsen lever hovedsakelig av maur og maurpupper av forskjellige arter, men tar også andre insekter som gresshopper, biller og bladlus. Også snegler og bær inngår i kosten. Den røde skogsmauren tas i store mengder, gjerne rett fra tua.

Også ungene fores med maur, ofte egg og pupper sammenkittet i matboller. I en tysk undersøkelse ble det beregnet at et vendehalskull trenger om lag 10 000 maurpupper per dag. Ungene finner mye av maten selv de to første ukene etter at de forlater reiret, men holder ofte sammen med foreldrene ennå en ukes tid.

Slektskap

Det er antatt at vendehalsene på et svært tidlig stadium i spettenes evolusjonære historie ble skilt ut fra fuglene som senere resulterte i de ekte spettene.

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg