velferdsøkonomi

Et mye brukt kriterium for slike vurderinger er det såkalte Pareto-prinsippet, oppkalt etter den italienske samfunnsøkonomen Vilfredo Pareto. Dette går ut på at en tilstand er bedre enn en annen hvis minst én person er bedre stilt, og ingen dårligere. En tilstand sies å være Pareto-optimal hvis det ut fra den ikke er mulig å få i stand en forbedring for noen uten at minst én annen får det verre.

Fordelen ved Pareto-prinsippet er at det ofte vil være ganske ukontroversielt å benytte det. Det unngår å veie mot hverandre forskjellige personers interesser.

Ulempen ved det er at det ofte ikke gir løsning på problemer man har behov for å få løst. Man kan for eksempel ikke ut fra Pareto-prinsippet si om man bør øke skattene for å øke barnetrygden.

I velferdsøkonomi tenker man seg derfor ofte prinsippet supplert med en samfunnsmessig velferdsfunksjon, som fastlegges politisk og inneholder en avveiing av personers eller gruppers interesser mot hverandre.

Optimaliteten ved frikonkurranse er imidlertid avhengig av at det ikke forekommer negative eller positive indirekte eller eksterne virkninger av de enkelte personenes eller bedriftenes handlinger.

Eksempler på negative eksterne virkninger er luftforurensninger i forbindelse med trafikk. Korrigeringer av markedsforholdene for å få tatt hensyn til eksterne virkninger er utførlig behandlet i velferdsøkonomien.

Et annet viktig område er tilgangen på kollektive goder, det vil si goder hvor man ikke kan ta betalt for bruken fra den enkelte bruker, som for eksempel fyrvesen.