Kroppens organer og vev har utviklet signalsystemer som nøyaktig regulerer mengden av celler. Bare fettvevet, som tilhører bindevevene, synes å være uten slik regulering (se fedme). Kontrollen med cellefornyelse og celletap kalles vekstregulering og består av et samspill av mange faktorer. De viktigste er:

Arvelig utgangspunkt. I kromosomene ligger kodet en bygningsplan som bestemmer kroppens størrelse under gunstige betingelser. Derfor er folk som tilhører samme folkeslag og familie, og som lever under noenlunde like vilkår, også noenlunde like av størrelse.

Hormoner. Fra hypofysen utskilles en rekke hormoner som virker på organenes vekst og størrelse. Slike hormoner betegnes trofiske. Hypofysen utskiller også et mer generelt veksthormon som virker på benbygning og muskulatur. Ved overskudd av dette hormonet utvikles sykdommen acromegali med bl.a. store hender, føtter og underkjeve. Skjoldbruskkjertelen er også viktig for kroppsvekst, og for lite av dens hormon kan bl.a. lede til dvergvekst.

Nyere forskning har påvist en rekke spesifikke vekststimulerende faktorer (vekstfaktorer). Den første ble funnet å ha virkning på overhuden og kalles EGF (epidermal growth factor). En annen kalles nerve-vekstfaktor, en tredje produseres i blodplatene og kalles blodplate-vekstfaktor. Den detaljerte kjemiske bygningen av slike vekstfaktorer er i mange tilfeller klarlagt, og man har også påvist genet som inneholder koden til vekstfaktorene. Vekstfaktorene binder seg stort sett til reseptorer på celleoverflaten. De såkalte onkogenene koder for vekstfaktorer eller deres reseptorer. Trolig finnes det et stort antall slike stimulerende, naturlige vekstfaktorer.

Veksthemmende faktorer, kaloner, er påvist eller antydet i svært mange av kroppens organer, og en del er renfremstilt og syntetisert. Det gjelder f.eks. en hemmende vekstfaktor for hvite blodceller (granulocytt-kalon) og for overhudceller (epidermalt kalon). Det er små byggesteiner til proteiner, og inneholder bare 3 eller 5 aminosyrer. Gener som koder for hemmende vekstfaktorer betegnes ortho-gener. De virker etter det negative tilbakekoblingsprinsippet – slik en termostat regulerer temperaturen i et rom. Man vet at i overhuden lager de ytterste, modne cellene to slike stoffer som diffunderer tilbake til basalcellene (som har evne til å dele seg). Med økt slitasje eller skade i overhuden så de modne cellene blir borte, blir det også mindre av de hemmende stoffene. Basalcellene vil da dele seg raskere og kompensere for tapet. Ofte blir overhuden for en periode tykkere, hyperplasi, som når man f.eks. får træler i hendene ved å ro mye eller spa i hagen. Opererer man bort en stor del av leveren på en rotte, vil den gjenværende delen vokse ut til normal størrelse, men dermed stanser veksten. Dette viser at veksthemmende og kontrollerende substanser kan være spesifikke, de virker f.eks. bare på leverceller når de kommer fra leveren.

Studiet av vekstregulering er av betydning for kreftforskning, fordi en kreftsvulst består av en gruppe celler som ikke reagerer normalt på vekstreguleringsmekanismene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.