Hos mange bakterier, encellede alger og sopp består veksten i at den enkelte celle deler seg i to datterceller, som hver vokser ut til et nytt individ. Hos de høyerestående plantene er veksten lokalisert til bestemte områder i planten. I alle stengel-, gren- og rotspisser finnes et meristem eller delingsvev, apikalmeristem. I dette foregår stadig todeling av celler med påfølgende vekst av nye celler inntil de når den samme størrelsen som morcellen. Dette kalles plasmavekst eller embryonal vekst, og under denne skjer en dobling av alle bestanddeler i cellen (bl.a. DNA, arvestoffet). Samtidig som denne nydannelsen av celler foregår, går et omtrent like stort antall av meristemcellene over til strekningsvekst, som betyr at den enkelte celle hovedsakelig vokser i lengderetningen. Denne veksten foregår umiddelbart bak meristemet og viser seg som en lengdevekst for stengelen eller roten.

Sonen for lengdevekst er av sterkt begrenset lengde, den er bare noen millimeter hos røtter, men ofte flere centimeter hos stengler. Bare i mindre grad fører denne veksten til økt diameter hos planteorganet. Når cellene er ferdige med lengdeveksten, går de inn i en differensieringsfase, der de enkelte cellene utvikles til forskjellige celletyper med ulike funksjoner i planten.

Lengdeveksten nær organenes spiss kalles også primær vekst, fordi det er den første som foregår under plantens vekst. Hos mange planter, bl.a. nesten alle enfrøbladede, er all vekst primær. Hos alle trær, busker og mange tofrøbladede urter finnes også sekundær vekst, som arter seg som en ren tykkelsesvekst hos planten. Denne veksten skjer ved at det i cellevev som er dannet som resultat av differensieringen etter den primære veksten, oppstår et nytt delingsvev (meristem), kambium. Ved tangentiale delinger av kambiumcellene og differensiering av de dannede cellene, produseres vedvev (ved) på innsiden og silvev (innerste del av barken) på utsiden av selve kambiet. Især bidrar økningen i vedmasse til økt diameter hos f.eks. en trestamme.

Plantenes vekst er sterkt avhengig av forskjellige ytre og indre faktorer. Blant de ytre faktorene (miljøfaktorene) er temperaturen av stor betydning. Temperaturen påvirker all enzymaktivitet i cellene og derved stoffomsetningen som er en betingelse for vekst. Fordi det er respirasjonen som leverer energi bl.a. til veksten, er det oftest en klar sammenheng mellom respirasjon og vekst. Minimumstemperaturen er den nedre grensen for vekst, optimumstemperaturen gir størst vekst og maksimumstemperaturen er øvre grense for vekst. Artene har svært forskjellige krav til temperatur, noe som gjenspeiles i utbredelsen. Arktiske og alpine planter kan vokse ved temperaturer under 0 °C, og har ofte optimumstemperatur omkring 10 °C. Planter fra den tempererte klimasonen har minimumstemperatur omkring 5 °C, optimum ved 25–35 °C og maksimum ved 35–40 °C. For tropiske planter ligger de tilsvarende temperaturene en god del høyere, med maksimumstemperatur ved 45–55 °C.

Noen termofile organismer, f.eks. blågrønnbakterier i varme kilder, har maksimumstemperatur opp til 70–80 °C. Mange planter reagerer på at temperaturen veksler mellom dag og natt, termoperiodisme, med økt vekst. Andre planter har imidlertid like god vekst når temperaturen er konstant døgnet rundt.

Lys har en indirekte virkning på veksten fordi det gir økt fotosyntese og stoffproduksjon, som igjen er grunnlaget for respirasjon og vekst. Meget påfallende er lysets virkning på plantenes form og utseende (fotomorfogenese). I mørke blir plantene bleke, sterkt forlenget og med bare små, skjellaktige blad (etiolert vekst). Selv ganske svakt lys fører til at disse karakterene forsvinner, men først i godt lys blir plantenes utseende og vekst normal. Lys virker altså hemmende på strekningsveksten. Denne virkningen skjer ved at fargestoffene fytokrom og kryptokrom hos plantene absorberer bestemte deler av lysspekteret som videre fører til mer normal vekst med kortere stengel og større blad. Lysets varighet, daglengden, har stor betydning for vekst og utvikling av planter, se fotoperiodisme.

Andre faktorer som er viktige for veksten, er vann og mineralstoffer. Ved vannmangel er det først og fremst cellestrekningen som hemmes. Ikke bare direkte vannmangel, men også høyt saltinnhold i jorden, f.eks. saltvann eller sterk gjødsling, hindrer tilstrekkelig vannopptak. For normal vekst krever plantene tilførsel av visse mineralstoffer, se mineralnæring. Plantenes vekst påvirkes av forskjellige hormoner som produseres i ulike deler av planten. Auxin og gibberelliner er typiske vekststimulerende hormoner, cytokininer stimulerer bl.a. celledelinger, mens abscisinsyre og etylen i overveiende grad hemmer vekst. Som regel følger veksten hos celler, organer og hele planter en S-formet (sigmoid) kurve. Den er først langsom, øker så eksponensielt, har en kortere eller lengre periode med konstant veksthastighet og avtar så til slutt. De største hastigheter som er målt, er hos skudd av bambus, som kan vokse inntil 60 cm på et døgn, asparges opp til 30 cm og mais 10–12 cm per døgn. Særlig lav veksthastighet har lav. Reinlav (Cladonia) vokser f.eks. bare 1–2 mm per år. Noen sentvoksende arter av lav i fjellet kan ha en alder av 1000 år.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.