vegetasjonsbrann

Brann er en av de mange forstyrrende faktorene som påvirker økosystemer. Hvis vegetasjonsbrann forekommer regelmessig blir vegetasjonen tilpasset forstyrrelsen. Jo lenger tidsrom mellom hver brann, desto mer biomasse er akkumulert og større blir effekten. Etter brann blir det økt tilgang på lys, mindre konkurranse mellom arter, samt frigitt nitrogen i jorden i form av nitrat og ammonium gir gode vekstforhold for nyetablering av planter.

Mange typer vegetasjonen er gjennom evolusjonen tilpasset brann, for eksempel savanner, hvor lynnedslag er den viktigste tennkilden. Selv om en vegetasjonsbrann i kontrollerte former kan ha en positiv effekt, vil i de fleste tilfeller en brann representere en fare for liv, ressurser og helse. Brannen gir giftig røyk og PAH som kan forurense vann og vannkilder. Sotpartikler «black carbon» som kan gi helseskader, og i stor skala kan sot påvirke klimaet. Brann bidrar til økt CO ₂-konsentrasjon i atmosfæren.

Pyrofytter er planter tilpasset brann. Brann i vegetasjonen kan gi opphav til butenolider, kjemiske stoffer som karrikin som kan gi økt spiring av frø hos arter som er avhengig av brann i sin formering. Furu med tykk bark kan tåle en brann. Gamle furutrær i boreale barskoger kan ha ytre merker etter brann, noe som også kan bidra til selvtynning av greiner.

Tidligere ble brann brukt til nyrydning og dyrkningsformål via svedjebruk (svijordbruk). Trærne ble hogd, lå til tørk og deretter ble vegetasjonen påtent. Etter at brannen hadde slukket kunne man dyrke korn for eksempel høstrug (svedjerug). Metoden anvendes fremdeles i tropiske strøk, hvor det forekommer nedbrenning av tropisk regnskog til dyrkningsformål. Aske etter forbrenning, spesielt fra løvtrær, inneholder mye kaliumkarbonat (jamfør det engelske navnet potassium for kalium, og pottaske. Aske blandet med vann gir en basisk lutblanding som tidligere ble brukt til forsåpning av fett for å lage såpe.

Ved brann blir karbon rekrystallisert til grafittlignende aromatisk struktur, en kompleks polymer av benzen-ringer, i form av kull eller sot. Denne form for karbon er tungt nedbrytbart, og hvis bare den ytre delen av en grein eller stamme danner svart karbon er den indre delen beskyttet mot mikrobiell nedbrytning. Rester av stamme, greiner og kvister fra et bål er beskyttet mot videre nedbrytning, og kan bli bevart i lang tid. Hvis fururøttene blir brent og svidd på utsiden kan de produsere terpener som beskytter det indre av stammen mot videre nedbrytning, jamfør tyri.

Etter brann kan jorden ha svart farge i lang tid, ikke bare etter brann, men også på steder hvor man i gamle dager laget trekull og tjære. Svart jord på stepper og grassletter etter brann blir kalt chernozem (russisk chernyi – svart, zemlya – jord). Grassletter har forholdsvis lite biomasse, og temperaturen i jorden stiger i mindre grad med overlevelsemulighet for røtter og frøbank, sammenlignet med områder med større biomasse hvor langvarig brann gir høy jordtemperatur.

Biokar er karbon som er laget ved pyrolyse av biomasse, og som kan bli brukt til jordforbedringsmiddel i landbruket. Biokar er et produkt dannet ved skogbrann eller dyrkningsmetoden svedjebruk. Biokar som blir gravd dypt ned i jorda kan bli bevart i hundrevis av år og være et av mange tiltak for å fjerne karbon fra atmosfæren, noe som kan bidra til å redusere de langsiktige virkningene av økt CO₂ i atmosfæren.

Når man produserer trekull til grillen skjer dette ved oppvarming av trevirke uten tilførsel av oksygen eller ved lav oksygenkonsentrasjon (pyrolyse). Tjære ble tidligere laget fra fururøtter (tyri) i en tjæremile ved oppvarming uten oksygen. Sakte pyrolyse ved temperaturer fra 400-500^oC gir mest trekull, mens rask pyrolyse med temperaturer over 700^oC gir mest tjære og syngass. Syngass er syntetisk gass bestående av blant annet hydrogen og karbonmonoksid.

• brann
• skogbrann