Vannplaning kalles også for aquaplaning eller hydroplaning og er kjent fra biltrafikken, men kan også forekomme i luftfart. Det kan synes umulig at et fly plutselig begynner å skli på en tynn hinne av vann – men det har faktisk skjedd med så store luftfartøy som Boeing 747 («jumbojet»).
Risikoen for vannplaning er avhengig av rullebanens konstruksjon og overflate.
En rullebane konstrueres etter nøye utregninger som også innbefatter krav til drenering.
Rullebanens friksjon er avhengig av overflatestrukturen til banen. En jevn overflate vil ha en lavere friksjon enn en flate som har grov og ujevn struktur. Dette gjelder spesielt dersom rullebanen er våt. En rullebane må derfor ha en viss helning sideveis (transversal).
Det konstrueres derfor forskjellige banedekker som skal sørge for at banen dreneres:
- Friksjonsdekke. Det vil si at det øverste laget er porøst og grovkornet, slik at vannet dreneres ned i porene og ut til sidene. Ulempen er at skitt og støv fyller porene etter hvert, slik at dreneringen blir dårligere.
- Rillet eller «grooved» baner. Det vil si at man lager små grøfter eller riller på tvers av banen. Disse er av størrelse cirka 0,6 centimeter brede og dype, og har vist seg å gi den beste friksjonen når banen er våt.
Under normale forhold vil derfor en rullebane være konstruert på en slik måte at vann ikke får samle seg opp. Under visse vindforhold (sidevind over 10 knop) kan imidlertid vinden ha en effekt på dekkets evne til å drenere. Dersom lufttrafikktjenesten mener forholdene er av en slik art at vannplaning kan oppstå, blir det utstedt NOTAM om tilstanden. Det vil også bli informert om dette over luftfartens sambandstjeneste.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.