vaksinemotstand

I perioden 2011–2013 opplevde USA den største meslingepidemien på 17 år. I 2013 ble for eksempel 58 personer rammet av meslinger i en menighet i New York som av religiøse grunner var imot vaksinering. Mange nye tilfeller ble rapportert også i 2014 og i begynnelsen av 2015. Mer enn 90 prosent av pasientene var uvaksinerte eller manglet opplysninger om tidligere vaksinasjon. I februar 2015 kom en sterk oppfordring fra daværende president Barack Obama til alle amerikanske foreldre om å vaksinere sine barn mot meslinger. Likevel har nye, omfattende utbrudd av meslinger fortsatt å ramme barn og unge mennesker i USA også siden den gang.

I 2011, fra januar til oktober, rapporterte 36 europeiske land totalt 26 000 meslingtilfeller, og av disse forekom 83 prosent i Vest-Europa. Mer enn 7000 av pasientene måtte behandles i sykehus, og noen av dem døde av sykdommen. I juni 2013 rammet et nytt meslingutbrudd det såkalte bibelbeltet i Nederland. Blant de 161 pasientene måtte fem innlegges i sykehus på grunn av alvorlige forløp.

Utbredt vaksineskepsis og lav vaksinasjonsdekning gjør meslinger til et stort problem også i Tyskland. I løpet av første kvartal av 2015 ble sykdommen påvist hos 900 tyske barn og voksne. I 2019 advarte det norske Folkehelseinstituttet mot å reise til Tyskland med uvaksinerte barn. I mars 2020 innførte Tyskland lov om tvungen meslingvaksinasjon for alle barn for å få stoppet disse utbruddene. Vaksinen som gis mot meslinger, MMR-vaksinen, beskytter også mot røde hunder og kusma. Eventuelt kan vaksine mot vannkopper inngå i denne kombinasjonsvaksinen (MMRV).

I Australia har man registrert utbrudd av meslinger og andre smittsomme sykdommer som følge av at nærmere 10 prosent av befolkningen ikke slutter opp om barnevaksinasjonsprogrammet. Også der har man måttet innføre obligatorisk meslingvaksinasjon. Mange barnehager, skoler og universiteter nekter opptak for elever uten vaksinasjonsbevis. Australia har dessuten gått til det uvanlige skritt å nekte innreise for noen internasjonalt kjente antivaksine-aktivister.

For norske barn og ungdommer er risikoen for å bli utsatt for meslingsmitte størst i utlandet, eller ved besøk her hjemme av smittsomme utlendinger. Men det er viktig å merke seg at smittefaren ikke er begrenset til opphold i fjerne, «eksotiske» regioner. I en rekke vestlige land dekker det nasjonale vaksinasjonsprogrammet bare 50–70 prosent av barna. I visse segmenter av befolkningen kan dekningen være enda lavere, og dessuten vise synkende tendens.

Misforstått religiøs motstand mot poliovaksinasjon, fremfor alt i Nigeria (i 2003–2004) og Pakistan (i 2012 og 2016), resulterte i betydelig regional spredning av den fryktede sykdommen poliomyelitt. Konservative muslimske grupper i disse landene har ment at sykdom er en del av Guds plan og vilje. Vaksineringskampanjer er også blitt sett på som forsøk fra vestlige makter på å vinne kulturell og økonomisk innflytelse. Denne motstanden har forsinket Verdens helseorganisasjons omfattende program for global utryddelse av polio med flere år. I tillegg har slike holdninger kostet mange barns liv og helse – og verdenssamfunnet enorme summer.

I våre dager gjennomgår alle vaksiner omfattende undersøkelser med hensyn til sikkerhet, og de tilhører utvilsomt våre tryggeste legemidler. Likevel er vaksiner som alle andre legemidler beheftet med en viss risiko for skadelige bivirkninger. I årenes løp er en rekke lovende vaksiner trukket tilbake fordi de hadde en uakseptabel bivirkningsprofil.

Tarmslyng ved rotavirus-vaksinering og narkolepsi utløst av en spesiell influensavaksine er ferske eksempler på sjeldne (1–7 per 100 000 vaksinerte), men beviselig vaksineutløste og alvorlige bivirkninger. Dessverre forekommer både narkolepsi og tarmslyng også hos uvaksinerte individer. En liten økning i bakgrunns-frekvensen av så sjeldne tilstander vil derfor først kunne oppdages etter omfattende bruk av vaksinen.

Vaksineprodusenter så vel som nasjonale helsemyndigheter skal gi allmennheten objektiv og lettforståelig informasjon om vaksinenes virkninger og deres bivirkninger. I vår del av verden vil for øvrig feilaktig eller misvisende produktinformasjon fort bli avslørt av konkurrenter, offentlige kontrollinstanser eller av uavhengige eksperter på området.

Frykten for bivirkninger er en av årsakene til vaksinemotstand, men denne frykten er ofte helt ute av proporsjoner med de faktiske bivirkningene som finnes.

Blant dem som motsetter seg vaksinering, er mange påvirket av vaksinekritiske oppslag i massemedia. Journalister har gjerne sans for enkeltpersoner med sterke synspunkter, helst slike som strider mot det medisinske etablissementet. Konspirasjonsteoriene florerer. Ikke sjelden fremstilles vaksineforkjemperne som den farmakologiske industriens betalte medløpere. Negativ – eller i beste fall unyansert – informasjon om vaksiner er ofte basert på mangelfulle studier eller bombastisk fremførte hypoteser på svakt vitenskapelig grunnlag.

Det fremmes påstander om at spedbarn får altfor mange vaksiner, og at immunsystemet overbelastes når man tilfører 5–6 vaksiner om gangen og 30–40 vaksiner i løpet av få år. Noen uroer seg for at enkelte vaksiner har tilsetninger som kvikksølv og aluminium som kan hope seg opp i kroppen, og senere i livet forårsake kroniske skader, ikke minst på nervesystemet. Videre påstås det at kroppens normale immunologi og utvikling er basert på at barna faktisk gjennomgår de sykdommene som de nå vaksineres mot.

Alle slike påstander er gjentatte ganger blitt tilbakevist etter omfattende og vel kontrollerte undersøkelser. Dessverre får slike tilbakevisninger liten publisitet, og ofte er heller ikke helsepersonell tilstrekkelig oppdatert på dette området.

Det finnes en rekke eksempler på hvordan tendensiøs eller direkte uriktig informasjon kan få alvorlige konsekvenser for liv og helse.

I 1998 publiserte legen Andrew Wakefield og medarbeidere forskningsresultater som tydet på at MMR-vaksinen (mot meslinger-kusma-røde hunder) kunne forårsake autisme og kronisk tarmbetennelse. Publikasjonen vakte svært stor oppmerksomhet, og den resulterte i utbredt skepsis mot vaksiner, spesielt meslingvaksiner. Forskningsresultatene viste seg senere å være forfalsket, men betydelig skade var allerede gjort. I USA og Irland sank MMR-dekningen i befolkningen til under den kritiske grensen på 90 prosent. Vaksinedekningen i Storbritannia sank fra 92 prosent i 1996 til 84 prosent i 2002, og i 2003 var dekningen i deler av London bare 61 prosent. Mens man i 1998 registrerte 56 sikre tilfeller av meslinger i hele Storbritannia, ble det vinteren 2012–2013 registrert over 1100 tilfeller bare i Wales. I Storbritannia ble meslinger for første gang på 14 år igjen definert som endemisk, det vil si at meslingvirus finnes i befolkningen til enhver tid.

Undersøkelser har vist at unge foreldres holdninger til vaksinering er sterkt påvirket av oppfatninger i den nære kretsen av andre småbarnsforeldre, venner og familie. Dessverre spres det blant folk mange, ofte hjerteskjærende historier om barn som var helt friske inntil de ble vaksinert, men som deretter utviklet en rekke alvorlige symptomer. Noen slike fortellinger er nærmest vandrehistorier som har tapt all troverdighet. Andre skrekkhistorier beror på misforståelser på grunn av dårlig kommunikasjon fra helsetjenestens side. Altfor ofte blir sammenfall i tid ansett som bevis på en årsaksmessig sammenheng.

Noen foreldre fremholder at de som frie borgere har rett til å avslå vaksinasjon av deres barn. Vaksinemotstandere har fremhevet retten til selvbestemmelse som en sentral liberal verdi, og en kjerneverdi i det demokratiske systemet. Enkeltindividets autonomi fremstilles gjerne som et ufravikelig prinsipp som dermed må veie tyngre enn hensynet til fellesskapet og myndighetenes anbefalinger. Selv om retten til selvbestemmelse juridisk sett er utvilsom, er holdningen svært tvilsom. Ved å unnlate å vaksinere barn, fratar man dem retten til beskyttelse mot unødvendige og potensielt farlige sykdommer, og øker risikoen for slike sykdommer hos andre uvaksinerte individer. Det er feilaktig å hevde at noen få uvaksinerte barn ikke spiller noen rolle i den store sammenhengen, ettersom de fleste barn tross alt blir vaksinert. Det er sant at risikoen er svært liten for eksempel for et meslingutbrudd i land med vaksinasjonsdekning på omkring 93 prosent, slik som i Norge. Men denne gunstige dekningsgraden er basert på hele befolkningens solidaritet. Om solidariteten synker, generelt eller gruppevis, vil meslinger komme tilbake, også hos oss.

Det finnes ulike religiøse argumenter mot vaksiner. Enkelte religiøse grupper motsetter seg vaksiner som inneholder bestanddeler utvunnet av blod fra mennesker eller dyr. Enkelte medlemmer av Jehovas vitner nekter for eksempel å få vaksiner som inneholder albumin, som er et stoff utvunnet av blodplasma. Dette fordi Jehovas vitner motsetter seg blodoverføring. Mange muslimer vil ikke bruke vaksiner som inneholder stoffer fra svin. I slike tilfeller finnes det ofte alternative vaksiner med andre innholdstoffer.

En mer generell skepsis mot vaksiner er relativt utbredt i deler av alternativmiljøet. Et eksempel er motstanden innenfor den antroposofiske bevegelsen, som baserer seg på Rudolf Steiners lære. I antroposofisk medisin regnes sykdom generelt, og barnesykdommer spesielt, som «åndsfremmende» og en naturlig del av menneskets utvikling. Som følge av dette er vaksinedekningen ved flere Steinerskoler betydelig lavere enn i befolkningen ellers.

Vaksiner har en sentral rolle i mange konspirasjonsteorier, hvor vaksiner gjerne blir fremstilt som et virkemiddel myndighetene bruker for å skade og kontrollere befolkningen. Det er blant annet blitt hevdet at vaksiner inneholder mikrochips som gjør det mulig for myndighetene å drive utstrakt overvåkning. En annen teori går ut på at vaksiner blir brukt som hjelpemiddel for å fremprovosere en pandemi og ta livet av mange mennesker. Myndighetene er også blitt anklaget for å stå i ledtog med legemiddelselskaper som tjener store penger på å produsere vaksiner. Dette er grunnløse påstander uten rot i virkeligheten.