Utnyttelsesgrad er i byplanleggingen forholdet mellom arealet av et byggefelt, inklusive veier, grøntområder med mer, og det samlede, brutto gulvareal av de bygninger som hører til. Eksempelvis er utnyttelsesgraden for Grünerløkka, Oslos tettest bebygde boligstrøk, ca. 1,4 ganger større enn grunnarealet. For den nye, frittliggende blokkbebyggelse i Oslos utkanter ligger utnyttelsesgraden på 0,3–0,4. I moderne byplanlegging fastlegges gjerne utnyttelsesgraden av myndighetene, mens det overlates til de utførende arkitekter på dette grunnlag å foreslå hvordan bebyggelsen skal utformes.

I byggeforskriftene av 1987 er utnyttelsesgrad erstattet med grad av utnytting som fastsettes i bestemmelsene til enten en reguleringsplan eller en bebyggelsesplan. Bestemmelsen skal angi enten tillatt bebygd areal i prosent av tomtens areal, tillatt bruksareal for bebyggelsen på en tomt, eller tomteutnyttelse, som tillatt bruksareal i prosent av tomtens areal. Grad av utnytting gjelder bare for nye planer, mens utnyttelsesgrad fortsatt vil gjelde for eksisterende planverk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.