utgraving av fossiler

Utgraving av et fossil av svaneøgle fra sein juratid på Svalbard.

Utgraving
Av .

Artikkelstart

Fossiler er rester etter levende organismer som er bevart i bakken. For at de skal kunne brukes til forskning eller stilles ut i museer, må de graves ut.

Fossiler har blitt funnet av alle slags mennesker til alle tider. Paleontologi er derfor et fagfelt der nye oppdagelser jevnlig gjøres av amatører, og av barn. Fossiler blir både funnet av tilfeldig forbipasserende, av amatører som leter aktivt, i forbindelse med byggeprosjekter, geologiske kartlegginger og av paleontologer på målrettet leting etter fossiler til et forskningsprosjekt. Mange land har regler om at fossiler av visse grupper eller fra gitte steder tilhører fellesskapet og skal oppbevares ved offentlige museer. I mange områder må man søke om tillatelse til å drive utgraving.

Hvor leter man

Amatørpaleontologer og forskere leter gjerne i et område der det er gode sjanser for å finne det man er på jakt etter. Dette er basert på geologiske kart produsert som et resultat av kartlegginger. Slike kart oppgir alder på ulike bergarter i et område, samt hvilke bergarter som finnes hvor. Fossiler er nesten alltid oppbevart i sedimentære bergarter (avsetningsbergarter), som for eksempel skifer eller sandstein, og basert på geologiske kart vet man om de aktuelle bergartene stammer fra avsetninger på land eller i vann. På grunn av platetektonikk og havnivåendringer, kan områder som før var havbunn, nå ligge høye oppe i en skråning, og motsatt.

Når man er i det aktuelle området, må man først lete etter fossiler for å kartlegge hva som finnes. Ofte gjøres dette manuelt, mens det blir forsøkt å bruke hjelpemidler som ulike typer radar.

Teknikker for utgraving

Metoder for utgraving av fossiler avhenger av størrelsen på fossilene, hvor dypt de ligger i bakken, egenskaper ved bergarten og praktiske forhold på utgravingsstedet. Noen ganger tar man ut steinblokker som inneholder mange fossiler, mens andre ganger fjernes mye av sedimentene i felt.

Før fossilene graves ut, blir de fotografert og man registrerer nøyaktig posisjon. Det er også vanlig å tegne et kart over utgravingen, og man tar prøver av bergarten for å kunne datere fossilet.

Noen mindre fossiler kan ligge løst, og kan uten videre samles inn, mens andre må hakkes eller graves løst med utstyr som varierer fra en enkelt geologihammer via store hakker og trykkluftbor til gravemaskin. Dersom fossilet har ligget i bakken, kan det smuldre opp når det kommer i kontakt med luft og varme. Derfor må slike fossiler stabiliseres etter utgraving, og pakkes trygt inn for transport til et prepareringslaboratorium.

For utgraving av store fossiler, som dinosaurer og marine reptiler, er det vanlig å bruke gipskapper. Man graver fram fossilet fra oversiden og dekker det med et bufferlag og deretter med gips. Når gipsen har stivnet, kan fossilet snus og dekkes med gips på den andre siden.

Preparering

Etter at fossilet er fraktet til et laboratorium, kreves det ulik grad av preparering. Mange fossiler må stabiliseres og limes, og sediment må fjernes. Fossiler som tilhører museumssamlinger får også et museumsnummer.

Les mer i Store norske leksikon:

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg