utenrikspolitiske beslutningsprosesser – Norge

Utenrikspolitiske beslutningsprosesser, det arbeid som utføres av tjenestemenn i Utenriksdepartementet (UD), av Stortingsrepresentanter, samt tjenestemenn i andre departementer som har arbeidsområder med internasjonalt innhold, der de forbereder saker rettet til - eller med virkning i - utlandet, for beslutning i departement, Regjering eller Storting.

Når det gjelder saker som kommer til Stortinget fra UD eller annet departement, utføres det meste av dette forberedende arbeidet i Utenriks- og Forsvarskomiteen. Særlig viktige saker for landet skal før beslutning legges frem for Stortinget i Den utvidede utenrikskomite

Saker i den utenrikspolitiske beslutningsprosessen kan være initiativ fra norsk side for å ta opp et spørsmål i forhold til et annet lands regjering eller en internasjonal organisasjon. Ofte kan arbeidet handle om utkast til melding til Stortinget om Norges politikk på et bestemt saksområde. Slike meldinger har stor betydning fordi de som regel dekker et bredere utvalg av saker istedenfor bare én sak, og fordi de ofte fastlegger prinsipper eller regler som kan komme til å avgjøre mange andre saker i fremtiden. 

Utenrikssaker i Stortinget dreier seg ofte om slike meldinger til Stortinget, eller om ratifisering (godkjenning) av avtaler med andre land eller internasjonale organisasjoner, eller om deltagelse i internasjonale organisasjoner. 

Det største antallet saker i Norges utenrikspolitiske beslutningsprosesser kommer til Norge fra utlandet, først og fremst fra internasjonale organisasjoner som Norge er medlem av eller har mye kontakt med, som EU, FN og NATO. Ofte er det også saker som angår NGOer. 

Saker som kommer utenfra på denne måten presenterer ofte spørsmål som Norge må svare på, og kanskje slike som en ikke har tatt stilling til før. Norske diplomater stasjonert ved Norges ambassader eller faste delegasjoner i utlandet har ofte utfyllende informasjon å bidra med til dem som arbeider med oppdraget i Oslo.

Kontakt med representanter for berørte internasjonale organisasjoner, NGOer eller vedkommende lands diplomater i Norge vil også noen ganger være en naturlig del av beslutningsprosessen, avhengig av sakens karakter. Uansett vil UD eller eventuelt annet ansvarlig departement oftest bli oppsøkt av representanter for berørte instanser i utlandet eller deres sympatisører i Norge. 

Arbeidet i beslutningsprosessen går blant annet ut på å utrede hva norske myndigheter har gjort tidligere i samme eller lignende saker, og hva bakgrunnen er for de aktuelle henvendelser utenfra som saken gjelder. En må også finne ut om norsk lovgivning på området har endret seg siden tidligere. Dessuten må en utrede mulige handlingsalternativer og de konsekvenser de kan tenkes å medføre.

Det er svært vanlig at flere departementer er berørt samtidig av samme sak. Da vil arbeidet ofte skje gjennom et interdepartementalt utvalg med tjenestemenn fra de berørte departementer, som regel med UD som ansvarlig koordinator. I sikkerhetspolitikken er det for eksempel nesten alltid slik at UD samarbeider med Forsvarsdepartementet. Med noen få unntak er det UD som har koordineringsansvaret (underforstått: "siste ord" i saken) når flere departementer er innblandet i utenrikspolitiske og internasjonale saker, før Stortinget eventuelt kommer inn.

I mange tilfeller vil media (TV, radio, aviser) allerede ha rapportert om en aktuell sak og ha tatt stilling til den, ellers kommer de nok inn underveis om de værer noe kontroversielt. Medias rolle har betydning for hvilke standpunkter de politiske partiene tar både i regjering og opposisjon, og også hvilken vei folkemeningen trekker i sammenhengen. Beslutningsarbeidet må derfor også være informert om hva som sies og skrives i media, spesielt hvordan saken presenteres (vinkles) i media og hva folkemeningen synes å være.

Under arbeidets gang vil det som regel være taushetsplikt for tjenestemenn som arbeider med saken i departementet. Dette er viktig for at arbeidet skal kunne fullføres uten tilfeldig påtrykning fra den ene eller annen side i saken, og slik at de som arbeider med saken kan få satt seg inn i den fullt ut før de tar standpunkt.

Også når utenrikssaker behandles i Stortinget vil det som regel være faser i arbeidet som skjer bak lukkede dører. Dette gjelder særlig møtene i Den utvidede utenrikskomité, som likevel i lange perioder har hatt ry på seg for å "lekke som en sil" til media etterpå. 

Når beslutning er tatt blir det den norske utenrikstjenestens sak å presentere og forklare den i utlandet for den regjering eller den internasjonale organisasjon den er rettet til. Dersom saken er komplisert eller Norges offisielle syn er vanskelig å begripe for mottakeren, kan norske diplomater i utlandet spille en viktig rolle i iverksettelsen av utenrikspolitikken.  

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.