Uteblivelse, det å ikke komme som avtalt. Før tvisteloven av 17. juni 2005 trådte i kraft 1. januar 2008, var hovedregelen om uteblivelse i sivile saker at hvis det var opplyst eller sannsynlig at en part som uteble fra et rettsmøte hadde gyldig forfall, skulle saken som hovedregel utsettes. Dersom dette ikke var tilfellet, kunne motparten under visse vilkår kreve uteblivelsesdom. Etter tvistelovens ikrafttredelse er uteblivelsesdom erstattet av det noe mer omfattende begrepet fraværsdom.

Hovedregelen er at en straffesak bare kan bli pådømt såfremt tiltalte møter, men det er gjort flere praktisk viktige unntagelser fra denne regelen. I en sak hvor påtalemyndigheten ikke vil påstå idømt fengsel i mer enn ett år, kan forhandlingen fremmes selv om tiltalte uteblir når retten ikke finner hans nærvær nødvendig for sakens opplysning og det ikke er opplyst eller sannsynlig at han har lovlig forfall. Retten har myndighet til å la tiltalte hente til rettsmøtet dersom tiltalte tross lovlig stevning ikke møter og ikke har gyldig forfall.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.