Utdøing, det at arter opphører idet det siste individ dør; evt. at en art dør ut i et bestemt område (regional utdøing). I geologisk tid registreres det at arter som har levd i tidligere perioder av Jordens historie, senere har forsvunnet. I svært mange tilfeller har artene forsvunnet fullstendig uten å etterlate noen etterkommere, f.eks. mange av kjempeøglene fra Jordens middeltid (mesozoikum). Utdøing er en naturlig prosess ved utviklingen av nye livsformer.

Årsakene til at arter i geologisk tid har dødd ut er meget kompliserte og ikke på langt nær fullt ut klarlagte. Dels kan det skyldes ensidig spesialisering i kombinasjon med miljøendringer. Ved forandring av de ytre forholdene har artene ikke hurtig nok kunnet tilpasse seg det nye miljøet og har dødd ut. Sterk konkurranse fra bedre tilpassede former kan også ha hatt betydning, da de dårligere tilpassede formene lett blir fortrengt. Alt i alt kjenner man til mange hundre tusen utdødde arter av både dyr og planter, mens det i virkeligheten sikkert dreier seg om utallige millioner. Også i Norge og på Svalbard er det funnet store mengder fossiler av nå utdødde organismer.

Basert på fossilfunn har man kunnet påvise dramatiske episoder der en omfattende andel av Jordens dyre- og plantearter ble berørt og der utdøingen skjedde over geologisk sett relativt kort tid. Slike dramatiske episoder i Jordens historie kalles masseutdøing. Årsaken til masseutdøing kan være dramatiske klima- og miljøendringer (f.eks. istid og endring i havnivå) eller kosmiske katastrofer som store meteorittnedslag.

Mange mener at allerede steinaldermenneskenes jakt og bruk av ild var en viktig årsak til utdøinger. De fleste slekter av store landdyr i Australia døde ut for 30–60 000 år siden, mens de første spor etter mennesket er 80 000 år gamle. I Amerika døde 80 % av slektene av store landdyr ut (f.eks. sabeltanntiger og mammut), de fleste for 11–13 000 år siden, samtidig med de første sikre tegn på at mennesker hadde nådd dit. Det var imidlertid også store klimaendringer i de samme periodene.

De siste 500 år har menneskelig virksomhet ført til at 844 kjente arter er utryddet fra naturen. De fleste av disse utryddelsene er fra øyer, men de siste 20 årene har utryddelser på kontinenter blitt like vanlige. Selv noen ekstremt tallrike arter (f.eks. vandredue) har blitt utryddet. Mange mener derfor at vi nå befinner oss i den sjette masseutdøingen (de fem første beskrives under masseutdøing), som utløses av menneskets virksomhet.

Bortsett fra øyer, dør mange arter også ut i elver, og Australia og tropiske deler av Asia har høyest utdøingssrate. Konservative anslag tyder på at utdøingsraten i vår tid er minst 10–100 ganger høyere enn den naturlige utdøingsraten (omtrent 1 utdøing per million arter per år utenom masseutdøingene). Enkelte mener at utdøingsraten er 1000–10 000 ganger høyere. De viktigste årsakene til moderne utdøing er habitatødeleggelse eller -endring, jakt og innførte arter. Når en eller flere av disse faktorene har ført til en sterk reduksjon av antall individer, kan redusert genetisk variasjon, innavl, sykdom eller tilfeldige populasjonssvingninger bidra til å ytterligere øke risikoen for utdøing. Se også truede arter.

I de fossilførende bergartene har paleontologer påvist fem utdøingsepisoder som peker seg ut som spesielt omfattende.

Man antar at ca. 85 % av alle marine arter døde ut i to omganger mot slutten av ordovicium (for ca. 450 mill. år siden). Utdøingen rammet de fleste marine gruppene og på tvers av miljøer. En klimaendring (kaldere) kan ha utløst disse episodene ved at vann ble bundet i store isbreer, noe som igjen førte til et dramatisk fall i havnivået. Grunne kontinentalsokkelområder kan da ha blitt tørrlagte. Brachiopoder (armfotinger), krinoider (sjøliljer) og spesielt trilobitter ble sterkt redusert i mangfold.

Man antar at 70–80 % av alle marine arter døde ut i mot slutten av devon (for 374 mill. år siden). Brachiopoder, blekkspruter og flere grupper fisk, bl.a. panserhaier (placodermer) ble sterkt redusert i antall. Revdannende koraller og stromatoporoider ble også hardt rammet. En langvarig biologisk krise er sannsynligvis bakgrunnen for denne utdøingsepisoden, og kan være et resultat av endring i havnivå og periodevis dramatisk reduksjon i oseanenes oksygeninnhold. En annen hypotese er landplantenes spredning i devon som kan ha ført til økt forvitring på land og transport av organisk materiale ut i havet. Plantenes fotosyntese kan ha redusert atmosfærens innhold av karbondioksid, noe som førte til global nedkjøling (motsatt av drivhuseffekt) og istider.

Slutten av permperioden (for 251 mill. år siden) betraktes som den største av alle masseutdøingsepisodene Jorden har opplevd. 90 % av marine arter forsvant i løpet av mindre enn 500 000 år. Den marine faunaen endret seg dramatisk på denne tiden, og brukes til å markere overgangen fra Jordens oldtid (paleozoikum) til Jordens middeltid (mesozoikum). Brachiopoder, krinoider og mosdyr ble sterkt redusert i antall, mens trilobitter, stromatoporider og tabulate og rugose koraller døde ut for godt. Denne kraftige utdøingen sammenfaller med voldsomme vulkanske utbrudd i Sibir som forårsaket utstrømming av lava og utslipp av giftige gasser i atmosfæren. Kontinentene støtte sammen og ble til superkontinentet Pangea mot slutten av perm, og Jordens havstrømmer endret mønster. Dette, sammen med senket havnivå og omfattende klimatiske fluktuasjoner, bidrog til utdøingen. Det er videre funnet et meteorittkrater utenfor Australia som kan kobles til denne globale biologiske katastrofen.

Mangfoldet som etablerte seg tidlig i trias var markert forskjellig fra det som hadde eksistert i perm, og det var spesielt bløtdyrene som overtok de tilgjengelige økologiske nisjene i havet.

Dyrelivet på land endret karakter mot slutten av trias (for 200 mill. år siden), og dinosaurene overtok nisjer fra bl.a. pattedyrlignende krypdyr og amfibier som døde ut. De første pattedyrene utviklet seg. I havet forsvant nesten blekksprutgruppen ammonitter, mens conodontene (chordater) døde helt ut. Det er kjent flere meteorittkratre fra midt i trias, men disse kan ikke knyttes til utdøingen i slutten av denne tidsperioden. Superkontinentet Pangea begynte å sprekke opp, og en voldsom vulkansk aktivitet tok til. Utslipp av store mengder metan kan også ha ført til dramatiske klimavariasjoner. Denne utdøingen kan være et resultat av en lengre biologisk krise.

For 65 mill. år siden døde en rekke planter og dyr ut i det som betegnes som kritt/tertiærkatastrofen. I havet døde nær 90 % av de kjente planktoniske kalkalgene ut, og coccolithophoridene (kalkflagellater) ble redusert. På land forsvant dinosaurene. Hendelsen er i geologien benyttet til å definere grensen mellom periodene kritt og tertiær. Grensen kan enkelte steder identifiseres ved høyt innhold av sot, og på global basis ved anrikning av metallet iridium i sedimentene. Iridium er et grunnstoff som er vanligere i meteoritter enn i jordiske mineraler. De foreslåtte årsakene til denne masseutdøingen spenner fra gradvise biologiske og klimatiske forandringer til en katastrofe forårsaket av en kjempemeteoritt (se Chicxulubkrateret) eller voldsom vulkanisme i India – de indiske og pakistanske platåbasaltene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.