Storullbie på lammeøre
Ullbiene har fått navnet fra at hunnene samler plantehår til ullballer som brukes i reirene.
Storullbie på lammeøre
Av /Shutterstock.

Ullbier er en slekt med solitære bier i familien buksamlerbier. Ullbier er robuste bier, ofte med karakteristiske, gule og hvite flekker på siden av bakkroppen. Hos flere arter vever hunnbien sammen plantehår til «ullballer». Ullballene brukes siden som tetningsmateriale til reir. Denne reirstrategien er unik, og er bakgrunnen for slektens norske navn.

Faktaboks

Også kjent som

Anthidium

Beskrevet av

Fabricius, 1804

I Norge er det påvist to arter ullbier:

  • storullbie (Anthidium manicatum)
  • småullbie (Anthidium punctatum)

Beskrivelse

Storullbie, paring

Storullbiehannen er større enn hunnen, noe som er uvanlig blant biene.

Storullbie, paring
Av /Shutterstock.

Ullbier er kraftig bygde bier på 6–19 millimeter, hannen ofte større enn hunnen. Farge og mengde behåring varierer mellom arter, men er ofte svart med karakteristiske, gule flekker på siden av bakkroppen. Bena er tett behårede. Ullbier har store kjever (mandibler), og hodet er like bredt som mellomkroppen. Hunnbiene har spesialiserte, tette hår på undersiden av bakkroppen. Hårene, på fagspråket kalt scopa, anvendes for å samle inn pollen. Hos flere arter har hunnene små tenner på innsiden av kjevene.

Storullbie

Storullbie, Anthidium manicatum
Hanner av storullbie har tenner på bakkroppen som brukes i kamp.
Storullbie, Anthidium manicatum
Av /Shutterstock.

Storullbier er, som navnet tilsier, store og robuste bier. Mens hunnbiene er 11–13 millimeter, blir hannbiene opptil 17 millimeter. Storullbier representerer dermed en av de få artene av bier der hannen er større enn hunnen.

Storullbier har et svært karakteristisk utseende. Hunnbiene har fem til syv små tenner på innsiden av mandiblene som de bruker til å skrape plantehår av blader. Biene er sorte og relativt hårløse, med store, gule flekker på siden av bakkroppen. Hannbiene har fire, spisse «tenner» på bakkroppen som de bruker til forsvar av territorium.

Småullbie

Småullbie, Anthidium punctatum
Småullbie har karakteristiske hvite flekker på bakkroppen, og fasettøynene kan se turkise ut.
Småullbie, Anthidium punctatum
Av /Shutterstock.

Småullbiene er middelstore bier, på omkring sju millimeter. Småullbier har tett, oransje eller sølvfarget behåring på hodet og midtdel. Bakdelen har små, gule flekker. Fasettøynene til småullbier gir inntrykk av å være turkise, noe som gjør det lett å skille dem fra andre arter.

Levevis

Lik andre holometabole insekter, har en ullbies livssyklus fire stadier: egg, larve, puppe og ferdig utviklet voksen. Som hos de fleste solitære bier varer en ullbies livssyklus ett år, der det meste av tiden foregår i reiret. Etter at egget har klekket, spinner larven en kokong som den overvintrer i. Den forpupper seg på våren, og om sommeren forlater den utvokste bien reiret.

Reir

Lik andre buksamlerbier bruker ullbier tomme hulrom som reir. Hulrommet kan være død ved, hule greiner og insekthotell. Spesielt for slekten ullbier, er at reiret fylles med tett sammenpakkede «ullballer» av dunete plantehår. For å lage ullballene, bruker hunnbiene sine store, tannede mandibler til å skrape og veve sammen plantehår (trikomer) fra ulike blader. Bladene tilhører som regel planter i leppeblomstfamilien. slik som hunderot og ulike arter i svinerotslekta. Arten lammeøre regnes som spesielt populær. De resulterende ullballene er bakgrunnen for artens norske navn.

Når ullballene er klare, flyr hunnbien dem tilbake til reiret. Der benyttes de som tetningsmateriale og til å dele hulrommet inn i ulike avdelinger. I hver avdeling legger hunnbien ett egg og en innsamlet næringspakke av pollen og nektar. Reiret tettes til slutt med en plugg av naturmateriale. I tillegg til plantehår kan andre materialer, slik som gjørme, blader og småstein anvendes av hunnbiene til reirbygging.

Hanner av storullbie er, til forskjell fra de fleste bier, kjent for å være svært aggressive og territorielle. Med et karakteristisk flymønster patruljerer de et utvalgt territorium med blomsterplanter. Flymønsteret består av å stå stille i luften, for deretter å skyte fart om en inntrenger oppdages. Om hannen får tak i inntrengeren, griper han den mellom bena og dreper den med tennene på bakkroppen.

Leveområder og næring

Storullbien lever i mange habitater, og er i Norge en vanlig gjest i hager fra juni til august. Den besøker flere ulike planter, men er særlig assosiert med arter i leppeblomstfamilien.

Småullbien er gjerne tilknyttet kystområder med mye tiriltunge, som er dens foretrukne vertsplante. I Norge kan småullbien sees i juni.

Utbredelse

I Europa finnes det totalt 30, og på verdensbasis i overkant av hundre arter ullbier. Slekten har en tilnærmet verdensomspennende utbredelse, og finnes i alle verdensdeler utenom Oseania. I Norge og Sverige er det påvist to arter.

I Norge er det gjort flere observasjoner av småullbie enn av storullbie. Begge artene ser ut til å være tilknyttet kystnære områder langs Oslofjorden, og videre sørover langs kysten mot Agder.

Status

I Norge er både storullbie og småullbie vurdert til LC (livskraftig) på rødlista.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg