tåkekammer

Tåkekammeret består av en beholder med glassvinduer eller glassvegger og et stempel slik at volumet av kammeret raskt kan økes. Kammeret er fylt med luft eller annen gass og med mettet damp, oftest vanndamp. Når volumet av kammeret øker, avkjøles gassen, og dampen blir overmettet. Hvis det da er ioner til stede, virker disse som kondensasjonskjerner som det danner seg små væskedråper rundt. Ekspanderes kammeret like etter at det har gått en ladet partikkel gjennom det, vil det bli et spor av små dråper der partikkelen har gått.

For å være sikker på å få registrert et spor, kan kammeret utstyres med tellere som gir signal når det går en partikkel inn eller kommer en partikkel ut av det. Tåkekammeret utstyres som regel med to eller tre kameraer, slik at sporene kan fotograferes og siden reproduseres stereoskopisk. Anbringes kammeret i et magnetfelt, avbøyes partiklene slik at banene blir krummet. Av krumningen kan man dra slutninger om partiklenes hastighet.

Tåkekammeret ble rundt 1960 i praksis erstattet av boblekammeret som kan gjøres både større enn tåkekammeret samt detektere partikler med høyere energi.

Kontinuerlig tåkekammer eller diffusjonståkekammer, oppfunnet av Alexander Langsdorf i 1936, virker uten ekspansjon. Bunnen av kammeret holdes på lav temperatur ved hjelp av tørris. Tung damp, for eksempel av alkohol, ledes inn øverst. Den synker ned og blir overmettet i den lave temperaturen nederst. Der vil det derfor stadig dannes dråper, hvis det er ioner til stede.

• ioniserende stråling
• boblekammer
• elektroner