Tz'utujil er et mayafolk med tilhold rundt Atitlánsjøen i Guatemalas vestre høyland. De er i nær slekt med nabofolkene k'iche' og kaqchikel. I likhet med disse to nabofolkene ble tz'utujil erobret og innlemmet i det spanske imperiet på 1520-tallet. Kolonitiden satte dype spor, og dagens kultur er en blanding av lokalt forankret mayakultur, spansk kolonialisme og det moderne Latin-Amerika.

Faktaboks

Etymologi

(folket av) maisens blomst

Også kjent som
zutuhil

Ved folketellingen i 2018 oppga 106 012 personer å være tz'utujil. Befolkningen er konsentrert til seks kommuner ved sør- og vestbredden av Atitlánsjøen, de tre viktigste er Santiago Atitlán, San Pedro og San Juán.

Historie

Det er en vanlig antagelse at de tre dominerende mayafolkene i Guatemalas midtre høyland, k'iche', kaqchikel og tz'utujil, innvandret fra Mexico i løpet av 1200-tallet. Sosialt og språklig er gruppene svært like, og det samme gjelder deres opprinnelsesmyter og politiske tradisjoner. Historiene om nedstamning fra toltekerne i Mexico og erobring av høylandet i Guatemala er formidlet i blant annet Popol Wuj, k'iche'enes ‘hellige bok', samt i Memorial de Sololá, som spiller en tilsvarende rolle i kaqchikelenes historie. Her fremtrer tz'utujilene som «lillebror» blant de tre alliansene av ledende slektslinjer.

Nyere tolkninger av mayaskriftene argumenterer for at fortellingene bedre kan forstås som en type vandresagn som legitimerer de adelige slektslinjenes herredømme. I dette perspektivet handler migrasjonsfortellingene mer om rivalisering mellom slektslinjer og kontroll over handelsruter og ressurser, samt om hvordan deres politiske hegemoni er guddommelig legitimert med henvisning til at de nedstammer fra regionens fordums stormakter.

Arkeologien viser at det har vært bosatt jordbrukere ved Atitlánsjøen minst 5000 år tilbake. Fra 1200-tallet kan vi si med sikkerhet at områdene rundt Atitlánsjøen og i skråningene ned mot Stillehavskysten tilhører en tz'utujil-kultur. Der vulkanen San Pedro reiser seg fra sjøens søndre bredd, anla den fremste tz'utujil-slektslinjen, Tz'iq'injay («kolibriens hus»), sin hovedstad Chwitinamit. På 1400-tallet tapte tz'utujilene kontrollen over de rike kakaoplantasjene på Stillehavskysten til det ekspanderende k'iche'-riket. I 1524, da spanske erobrere slår k'iche'ene, er tz'utujilene på den tapende siden. Kaqchikelene var alliert med spanjolene og deres fremste slektslinjer benyttet anledningen til å bemektige seg sjøens nordøstre bredder.

Spansk erobring

Den spanske erobringen medførte vidtrekkende endringer for tz'utujil-samfunnet. For det første sank folketallet fra kanskje 72 000 i 1520 til 7000 bare 100 år etterpå. En dynamisk regional økonomi, som innbefattet Mexico, forfalt til en lokal selvforsyningsøkonomi. I 1547 innledet kolonimyndighetene sin tvangsflyttingspolitikk hvorigjennom mayaene skulle samles i landsbyer (reducciónes) for å lette kristningen og bedre beskytte 'indianerne'. Foruten evangelisering besto kristningen i å organisere alle hushold i såkalte helgenbrorskap (cofradías).

I samarbeid med Kirken tok brorskapene seg av det religiøse, politiske og sivile liv ved at hvert hushold tok sin tørn i et hierarki av kirkelige og sivile verv. Kolonimakten flyttet også hovedstaden fra Chwitinamit (like ved dagens San Pedro) til Santiago Atitlán ved foten av vulkanen med samme navn. Dominikanerordenen bygde her et stort konvent som har spilt en viktig rolle i Guatemalas historie. Forøvrig var ikke det brattlendte landskapet rundt sjøen attraktivt for spanjolene. Tz'utujil-områdene er stadig godt over 90 prosent mayanske.

1800-tallet

På siste halvdel av 1800-tallet ble store deler av jorda i det mayanske Guatemala ekspropriert av staten og lagt ut for salg til private. Der hvor den lokale adelen en gang hadde dyrket kakao ble det nå anlagt kaffeplantasjer. I 1877 fantes det 95 store kaffegods hvor omtrent 80 prosent av tz'utujil-befolkningen arbeidet i gjeldslaveri. Parallelt med at samfunnet dermed ble trukket inn i pengeøkonomien og en ny, global konjunkturavhengig økonomi med kaffe i sentrum, økte folketallet og nådde sitt gamle nivå fra rundt 1960.

1900-tallet

Som en del av revolusjonen i Guatemala i 1944 (se Guatemalas historie) mistet helgenbrorskapene den sivile delen av sin makt. Dette åpnet for sekulær administrasjon og protestantisk misjon. I San Pedro og San Juán har hierarkiene forvitret og pinsevennkirker dominerer. I Santiago holder de nå rent religiøse hierarkiene imidlertid stand og deres prosesjoner er blitt en viktig turistattraksjon. Til forskjell fra ellers i mayansk Guatemala skjer lokalpolitikken blant tz'utujilene i de alminnelige kommunale strukturene, uten en parallell ‘urfolkskommune' (alcaldía indígena).

Religion

Rilaj Mam (Maximón)
Rilaj Mam (ærede bestefar) eller Maximón er tz'utujilenes skytsånd (nawal). Han er en blanding av stedets opprinnelige forfader og Judas som helgen. Dermed tar han opp i seg det tvetydige i erobringen, taperen som likevel vinner gjennom gudfryktighet og kløkt. Under navnet San Simón dyrkes han en rekke steder i mayansk Guatemala, men er også populær blant mange spansktalende.
På bildet ser vi Maximón i San Pedro i sitt kapell utenfor kirken, festkledd i anledning påsken. I Santiago bæres han i en egen prosesjon, men slipper ikke inn i selve kirken som de andre helgenene.
Rilaj Mam (Maximón)
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Ved siden av å formelt tilhøre et kristent kirkesamfunn praktiserer de fleste tz'utujiler en form for synkretisme hvor de katolske helgenene glir i ett med gamle forestillinger om ånder, makter og forfedre som styrer verden i bestemte perioder.

Verdenen vi lever i kalles Santo Mundo (spansk: Den hellige jord) og den endrer seg som følge av hva vi gjør og hvordan vi behandler åndene (nawal). Derfor må det hele tiden ofres og vises respekt. Dagliglivet har mange små og store ritualer for å ta vare på verden, blant dem det åndelige arbeidet som gjøres i de religiøse hierarkiene. Der hvor katolikker ser en kristen helgen, ser mayaer en personifikasjon av ånder og makter. Mens det katolske kirkeåret binder helgenene sammen med dogmene i kristen troslære, blir for mayaer året en serie av større og mindre overlappende sykluser som krever at man adlyder tradisjonene.

Mens slektslinjene og hierarkiene før i tiden var sentrale i giftemål og bryllup, finner de aller fleste i dag ektefeller på egen hånd. Etter 1950 har den offentlige skolen i stor grad erstattet husholdet og de religiøse tradisjonene som oppdrager og kunnskapsformidler.

Økonomi og samfunn

Tz'utujilenes verden er først og fremst Atitlánsjøen. Skråningene opp mot vulkanene som omkranser sjøen, samt fra vulkanene og ned mot slettelandet ved Stillehavet, har fruktbar jord, men landet er svært bratt og kupert. Tap av slektsjord til private gods og folkeøkning over de siste 100 årene har resultert i stor knapphet på jord. I dag er bare 25 prosent av tz'utujil-husholdningene selvforsynt med mais. Mange dyrker kaffe og kakaobønner på egne små teiger. Hagebruk langs breddene av sjøen, med tomater, hvitløk og grønnsaker er en viktig næring, og produktene går til den lokale turistindustrien. Tekstilveving er utbredt, og tz'utujilene deltar aktivt i handelsnettverkene i høylandet.

For Santiago Atitlán og San Pedro er turisme blitt svært viktig. Gatene er blitt fulle av hoteller og restauranter, og markedene ved den vakre sjøen trekker tusener av turister. Båtrutene drives av entreprenører fra San Pedro. San Juán har i noen grad spesialisert seg på utdanning, og mange lærere kommer herfra. San Juán er også et senter for naivistisk kunst.

Tz'utujil-samfunnet er relativt egalitært. Kjønnsdelingen er imidlertid klart markert. Kvinner tar seg av barnestell og matlaging, hagebruk og småhandel på markedet. De står også for sying og brodering av mayabluser (huipil) for salg, samt mindre vevnader, mens menn produserer tekstiler for salg. Menn driver dessuten jordbruk, fiske, utenbys handel og arbeider i kaffehøsten på godsene ned mot kysten.

Massakren i Santiago Atitlán i 1990

Skarp klassedeling og liten integrasjon mellom Guatemalas dominerende spansktalende befolkning og landets mange mayafolk var blant faktorene som utløste væpnet konflikt i Guatemala på slutten av 1970-tallet. Geriljagruppen ORPA (senere en del av URNG) begynte å rekruttere i Santiago Atitlán i juni 1980. Et titalls lokale eldre ledere ble bortført og drept, og i byens rådhus ble det plassert en bombe som ødela arkivene. Nasjonale myndigheter svarte med utenomrettslige henrettelser av mistenkte. I San Juán herjet en lokalt organisert dødsskvadron med militærets godkjennelse. Hæren etablerte en garnison på 600 mann i Santiago Atitlán. Livet de følgende ti årene ble kjent som la violencia, «volden».

2. desember 1990 kom det til en omfattende oppstand i Santiago etter at fem fulle soldater hadde trengt seg inn i en bar og drept en 19-årig gutt kvelden før. Tusener av byens borgere marsjerte med hvite flagg mot militærforlegningen for å protestere. Soldatene skjøt da inn i mengden og drepte 14 personer. Nyheten førte til et voldsomt engasjement, og ikke mindre enn 50 journalister dekket begravelsen. 20. desember besluttet hæren å trekke seg ut. Massakren i Santiago Atitlán bidro sterkt til å sparke i gang fredsavtalene av 1994.

Språk

Tz'utujil tales av 72 000 mennesker (2019), de aller fleste snakker også spansk. Tz'utujil tilhører k'iche'-grenen av mayaspråkene og er svært nært beslektet med k'iche' og kaqchikel. Folk fra de tre språksamfunnene forstår hverandre ganske godt.

Gjennom Akademiet for mayaspråk (ALMG) anerkjenner den guatemalanske staten 21 forskjellige mayaspråk med tilhørende skriftnormaler. Siden 1990-tallet har denne skriftnormalen vært i bruk i barneskolene i tz'utujilenes områder, men utover barnebøker og bibeloversettelser finnes det lite skriftlig litteratur på tz'utujil.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg