tysbast

Tysbast. Bær og blomster.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Tysbast er den eneste norske arten i tysbastfamilien. Disse plantene er busker på inntil 1,5 meter med lysegrå bark og avlange, hele blad mot enden av kvistene. Tysbast blomstrer på bar kvist ganske tidlig på våren. Den er en av de giftigste plantene i norsk natur; alle delene av plantene er giftige og spesielt de røde bærene.

Faktaboks

også kjent som:

Daphne mezereum

tissbast, tyssebast, tystbast, tybast, tybær, ty, kjysbast, kjukkebast

Beskrivelse

Tysbastblomsten har ått pollenbærere som er festa på ulike nivåer inne i blomsterrøret. Ofte er de fire øverste synlige i åpninga. Hobro, Jylland, Danmark

Tysbast er små, fågreina busker mellom en halv og halvannen meter høye. Buskene har tynne kvister med blader som stort sett sitter mot toppen av kvistene. Bladene er hele, avlange og er snaue og lysegrønne. Buskene blomstrer før bladene utvikler seg. De rosa blomstene sitter direkte på kvistene, to til fire sammen litt ned fra toppen av kvistene der fjorårets blader satt.

De rørforma blomstene er danna av begerbladene med underbeger. Blomstene har fire fliker og de fargerike delene er kronbladlignende begerblader, kronblader mangler. Blomstene har åtte pollenbærere. Blomstene dufter sterkt og godt. Fruktene er bærlignende steinfrukter med ett frø som blir sterkt røde som modne. Bærene er svært giftige for mennesker, men ikke for fugler, som spiser dem og dermed sprer frøene.

Utbredelse

Tysbast starter blomstringa på bar kvist, men før blomstringa er over utvikles vanligvis bladene i enden av kvistene. Allindelille Fredskov ved Ringsted, Danmark

Tysbast finnes på baserik mark i skog og på rasmark. Arten er ganske vanlig på Østlandet, men sjelden i ytre Østfold. Tysbast er ikke vanlig på Vestlandet, men finnes flere steder i indre strøk. Fra Trøndelag er arten vanligere og den finnes nord til Sørfold i Nordland. Tysbast går noen steder helt opp mot snaufjellet. Tysbast er noe brukt som dyrka prydplante og kan finnes som forvilla utenfor sine egentlige voksesteder.

Verdensutbredelsen er Europa, Kaukasus og Sibir.

Giftvirkning

Tysbastfrukter har et karakteristisk glassaktig utseende. Bærene er svært giftige for mennesker, men ikke for fugler. Karakteristisk for tysbast er en samling av blader i enden av kvistene og blomster/frukter et stykke under der fjorårets blader satt.
Tysbastfrukter
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Det er ulike opplysninger om hvor stor dose som er dødelig, men om lag ti bær oppgis flere steder. Inntak av tysbast, bær eller bark, gir sterk brenning i munn og hals. Plantesafta gir sår i munn og hals og sterke magesmerter. Alvorligere forgiftninger gir svimmelhet, kramper, lammelse av åndedrett og kan føre til død.

Det er usikkert om det har forekommet dødsfall eller alvorlige forgiftninger etter inntak av tysbast i moderne tid. En grunn til at en av Norges giftigste planter ikke faktisk fører til alvorlige forgiftninger, er trolig det at både bær og bark smaker svært beskt og vondt slik at inntak av skadelig mengder stort sett hindres. Det hender imidlertid at noen får i seg tysbast fordi man prøver å bite over de seige kvistene. Selv slike små mengder kan gi opphovning av slimhinner i munn og svelg som kan gi alvorlig pustebesvær.

Kulturhistorie

En såpass oppsiktsvekkende art som tysbast har vært lagt merke til av folk, den blomster på bar kvist like etter snøen blir borte med svært synlige blomster og får seinere sterkt røde bær. Det har vært godt kjent at planta og bærene er giftige og arten har hatt utstrakt bruk i folkemedisin og trolldomsmedisin. Av disse grunnene er det også registrert en rekke folkelige navn på arten.

Navn

De vanligste navnene på arten er varianter av tysbast: tissbast, tyssebast, tystbast, tybast, tybær eller bare ty. Kjysbast og kjukkebast er også notert fra noen steder.

Navnet tysbast har uklar bakgrunn. Det siste leddet viser til den seige basten som finnes under barken på kvistene og som gjør det vanskelig å brekke kvistene. Første ledd, ty(s), mener man kan ha sammenheng med det norrøne gudenavnet Ty eller ordet tivar som betyr guder generelt.

Det systematiske slektsnavnet Daphne viser til den greske gudinna Dafne og er overført fra et ord for laurbær hos Homer, visstnok på grunn av den ikke helt slående likheten mellom bladene hos de to artene. Artsnavnet, mezereum, mener man har opphav i et persisk ord for å drepe og skal ha kommet via arabisk.

Bruk i folkemedisin og trolldom

På tross av, eller kanskje på grunn av, at planten er giftig, har tysbast i eldre tider vært bruk på mange vis som medisin for folk og dyr og, kanskje, i enda større grad har arten inngått i ulike ritualer og trolldomsmedisin.

Både bark og bær ble brukt på forskjellig vis; som tørka, avkokt i vann eller som uttrekk i brennevin. Tysbastremedier ble brukt mot gift, sår, brokk, kramper, revmatiske smerter og en rekke andre tilstander. Inntak av tysbast i ulike former kunne gi sår i munn og hals og sterke magesmerter, men trolig har dette vært regnet som en del av kuren etter tanken om at ondt skal ondt fordrive.

Tysbast i ulike former ble også bruk på husdyr. Imidlertid var det magiske aspektet viktig for virkningen både for mennesker og dyr.

Bast av plantene ble brukt som armbånd og amuletter. Kvister, ofte i form av kors, ble plassert i fjøs og i hus. Vanlige var også ulike regler som for eksempel skulle gjøre at kyr ga mer melk: «Tysbast og tjørugras, viervand og marihand, det er godt for alle ting, det gev eg kyrinne mine, så mokkar dei dubbelt up mot dine» stod det i Høegs Planter og tradisjon.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925–1973 Oslo: Universitetsforlaget. (Tilgjengelig digitalt på Nasjonalbiblioteket)

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg