Typologi er i språkvitenskapen læren om at språk kan kategoriseres etter hva slags grammatisk struktur de har. En slik typeinndeling viser likheter mellom språk som ikke er i slekt med hverandre.

Det finnes forskjellige måter å dele opp språk i typer på, men en av de mest utbredte er basert på ordstilling, nærmere bestemt på rekkefølgen av det bøyde verbet og objektet i setninger. Etter dette kriteriet kan alle språk i verden plasseres i én av to kategorier: de som har det bøyde verbet før objektet – såkalte VO-språk – slik som norsk, engelsk og spansk, og de som har objektet før det bøyde verbet – såkalte OV-språk – slik som tysk og japansk. Omtrent 53 prosent av alle språk er VO-språk, og 47 prosent er OV-språk.

På 1960-tallet viste lingvisten Joseph Greenberg at rekkefølgen av setningsleddene ofte korrelerte med andre trekk ved språket. For eksempel viste han at OV-språk tenderte mot å ha post posisjoner, mens VO-språk tenderte mot å ha pre posisjoner.

En av de eldste måtene å dele opp språk i typer på ble utviklet på 1700-tallet og var basert på hvorvidt språket bruker bøyningsendelser eller ordstilling og grammatiske ord til å uttrykke grammatiske relasjoner. De fleste språk gjør begge deler, men noen språk har mange bøyningsendelser, slik som tyrkisk, mens andre språk har svært få, slik som vietnamesisk. Et språk med mange bøyningsendelser blir kalt syntetisk, mens et språk med mange grammatiske ord blir kalt analytisk.

Et eksempel på en bøyningsendelse som uttrykker grammatisk informasjon er at substantiv i norsk får suffikset -en i bestemt form, som i mannen, mens et eksempel på et grammatisk ord som uttrykker det samme er the i engelsk, som i the man.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg