type IV hypersensitivitetsreaksjon er ein type betennelsesreaksjon med vevsskade som oppstår fordi spesifikke immunmekanismar blir aktivert. Det er ein av fire typar hypersensitivitetsreaksjonar som kvar har sin virkningsmekanisme.
type IV hypersensitivitetsreaksjon
Virkningsmekanisme
Type IV-reaksjonar er reaksjonar der lymfocyttar, spesielt T-lymfocyttar, spelar ei dominerande rolle. Nemninga Type IV-reaksjon blir ofte brukt med same meining som 'cellemediert reaksjon'. Type IV-reaksjonar brukar eitt til to døgn på å utvikle seg, og blir derfor kalla forseinka hypsersensitivitetsreaksjonar (på engelsk delayed type hypersensitivity, DTH).
Type IV-reaksjonane er ofte autoimmune, kontaktallergiske eller retta mot mikrobeantigen.
T-cellanes rolle
T-lymfocyttane er av to ulike hovedtypar:
- cytotoksiske T-celler eller drepeceller (Tc-celler) som er kjenneteikna av membranmolekylet CD8
- T hjelpeceller (Th-celler) med membramolekylet CD4
T regulerande celler (Treg) kan reknast som ei undergruppe av T hjelpeceller.
Dei cytotoksiske T-cellene verkar i hovedsak gjennom direkte kontakt med målceller og mikrobar, medan T hjelpeceller i hovedsak verkar ved å produsere signalstoff (cytokin og kjemokin).
T hjelpecellene er 'kommandantane' i reaksjonen, som ved hjelp av signalstoffa dei sender ut dirigerer andre celler. Særleg viktige for Type IV-reaksjonen er to undergrupper av T hjelpeceller, Th1 og Th17 lymfocyttar. Særleg betennelsesdrivande ved mange sjukdommar er Th17 cellene som produserer interleukinet IL-17A. Th17-cellene er viktige både i infeksjonsforsvaret og ved Type IV autoimmunitet. Også B-lymfocyttar deltek til ein viss grad i Type IV-reaksjonar, saman med andre celletypar, men det er T-lymfocyttane som er dominerande.
Autoimmune reaksjonar
Autoimmune Type IV-reaksjonar er oftast retta mot antigen som er spesifikke for eit organ og finst berre i dette organet, og er sjeldan retta mot antigen som er utbreidde i heile kroppen. Sjukdommane rammar derfor ofte berre eitt organ, i motsetnad til det ein kallar systemiske sjukdommar. Sjå døme på slike tilstandar i tabellen nedanfor.
Kontaktallergiske reaksjonar
Kontaktallergiske Type IV reaksjonar har gjerne ein dominans av T hjelpeceller, men også cytotoksiske T-celler deltek. Reaksjonen er vanlegvis retta mot metall eller kjemiske stoff, enten naturlege stoff til dømes frå planter, eller fabrikerte kjemikaliar og medisinar.
Reaksjonen hos eit individ som er immunt frå tidlegare er ikkje fullt utvikla før etter 24-48 timar, og blir derfor kalla ein forseinka hypersensitivitetsreaksjon (DTH reaksjon etter engelsk delayed type hypersensitivity). Dette er derfor motsetnaden til IgE-medierte allergiske straksreaksjonen.
Infeksjonar
Infeksjonar kan føre til Type IV hypersensitivitet særleg når mikroorganismen er vanskeleg å utrydde, eller etterlet seg materiale med antigen som er vanskeleg å bryte ned. Etter den meir akutte fasen, kan ein då få skade på vevet og danning av arrvev og fibrose på grunn av ein såkalla granulomatøs betennelse. Særleg gjeld dette intracellulære infeksjonar og noen parasittinfeksjonar. Døme er mykobakterie-infeksjonane lepra og tuberkulose. Også noen virusinfeksjonar som hepatitt kan føre til organskade, ikkje så mykje fordi viruset skadar levercellene, men fordi den kroniske Type IV betennelsesreaksjonen gir fibrose som øydelegg vevet.
Superantigen
Somme toksin produsert av mikrobar har evna til å stimulere T hjelpeceller polyklonalt, ved å binde seg til den delen av antigenreseptoren som er konstant og ikkje antigenspesifikk (invariante del). Stoff som på denne måten gir brei, uspesifikk stimulering av T-lymfocyttane blir kalla superantigen. Superantigena startar då ein Type IV reaksjon.
Cytotoksiske T-celler
Dei cytotoksiske T-lymfocyttane i ein Type IV reaksjon drep cellene dei reagerer mot på same måten som dei drep virusinfiserte celler, ved hjelp av molekyl som lagar porer i membranen til målcellene. I tillegg sender dei ut signalstoff, men i mye mindre grad enn T hjelpecellene. Dei øydelagte målcellene vil virke som eit faresignal for immunsystemet og aktivere fagocyttar og derfor bidra til å forsterke betennelsesreaksjonen.
T hjelpeceller
T hjelpecellene kan reagere både med mikrobeantigen, metall og kjemikaliar, og mot vevsantigen ved autoimmunitet. Dei produserer ulike signalstoff (cytokin, kjemokin), til dømes interferon gamma (IFNγ) og tumor nekrose faktor (TNF). Desse signalstoffa vil tilkalle og aktivere andre celletypar, særleg monocyttar og makrofagar, og dels også skade målceller direkte. Sjølve vevsskaden er det mest makrofagane som har ansvaret for, saman med nøytrofile granulocyttar i den grad desse er med i reaksjonen.
I vevssnitt er reaksjonen typisk heilt dominert av mononukleære celler – ulike typar lymfocyttar, monocyttar og makrofagar. Nøytrofile granulocyttar kan i noen grad ta del i ein Type IV reaksjon, men pregar vanlegvis ikkje bildet. I vevssnitt vil ein elles sjå væskeansamling (ødem) på grunn av auka karlekkasje, og nedslag av fibrin.
Type IV reaksjonane er ofte kroniske fordi dei er retta mot substansar som ikkje blir vekk frå vevet fordi dei er lite nedbrytbare, eller heile tida blir danna på nytt av mikrobar og celler. Det øydelagte vevet set ofte fri proteinmolekyl som er blitt forandra, slik at nye antigene epitopar som er framande for kroppen oppstår. Det vil då også utvikle seg ein immunrespons mot desse epitopane og antigenmolekyla, slik at immunreaksjonen aukar i breidde. Dette fenomenet ved at nye epitopar og antigen etter kvart kan bli dregne inn i ein Type IV reaksjon, blir kalla epitope-spredning og er med på å forsterke reaksjonen.
Behandling ved type IV reaksjonar
Behandlinga av Type IV hypersensitivitet består i å unngå antigenet når det er råd (kontaktallergi), og å dempe T-cellereaksjonen med antiinflammatoriske medikament som steroidar. Nyare behandling som ofte kan verke svært bra er såkalla biologiske medikament, monoklonale antistoff som enten nøytraliserer signalstoff som TNF, blokkerer reseptorane til signalstoffa, eller er retta mot regulatormolekyl på celleoverflata. Antistoff som fjernar T- eller B-lymfocyttar kan og bli nytta i visse tilfelle.
Type IV reaksjon som diagnostisk verktøy
Type IV reaksjonen blir nytta diagnostisk ved fleire tilstandar. Den såkalla lappetesten for kontaktallergi er eitt døme, med avlesning av ein lokal reaksjon med raudheit (rubor) og fast opphovning (indurasjon) etter 48 og 72 timar etter at testallergenet vart lagt på huda og dekt til.
Eit anna døme er tuberkulintesten (Pirquet-test). Dette er ein hudtest for å sjå om eit individ har immunreaksjon mot tuberkulose, enten på grunn av vaksinasjon, eller på grunn av tuberkuloseinfeksjon.
Ved Pirquet-testen får personen eit lite risp på underarmen der det blir lagt på tuberkulin, som er eit antigenpreparat fra tuberkelbasillar. Ein les så av reaksjonen med raudheit (rubor) og fast opphovning (indurasjon) etter to døgn. Mantoux-testen er tilsvarande, men med intradermal injeksjon av tuberkulin og avlesing etter tre døgn. Tilsvarande testar blir gjort med tanke på visse andre infeksjonar.
Tabellen nedanfor gir nokre døme på sjukdommar der Type IV reaksjon er ein viktig del av sjukdomsmekanismen:
| Antigen | Effekt | Sjukdom |
|---|---|---|
| Hudprotein endra ved binding av kjemiske stoff | Type IV reaksjon i hud eller slimhinne | Allergisk kontakteksem |
| Ukjente antigen i synovialhinna (leddhinna) | Celledominert betennelse i leddhinna, øydelegging av beinvev og ledd | Revmatoid artritt (leddgikt) |
| Øycelleantigen i pancreas (bukspyttkjertelen) | Øydelegging av øyceller, med redusert glukosetoleranse, skade av blodårar | Diabetes mellitus type 1 (insulinavhengig diabetes) |
| Myelinprotein i nervesystemet | Demyelinisering i nervesystemet, med redusert sensorisk og motorisk funksjon – følelse og muskelbruk | Multippel sklerose |
| Ukjent, mistanke om mikrobeantigen | Flekkvis betennelse i tarmveggen, smerte, diaré og blødning frå tarmen | Crohns sjukdom |
| Mykobakterieantigen | Tuberkuløse granulom, cellemediert betennelse med nekrose | Kronisk betennelse og fibrose |
| Hepatittvirusantigen | Kronisk betennelse med celleinfiltrasjon, drap av leverceller og tap av funksjon | Kronisk leverbetennelse (hepatitt) |
| Mikrobetoksin | Polyklonal aktivering av T-celler uavhengig av spesifisitet, ekstrem frigjering av signalstoff, feber | Toksisk sjokk-syndrom |
Kommentarar
Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktør svarar når dei kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logga inn for å kommentere.