tynningshogst

Det er utviklet mindre hogstmaskiner som er spesielt egnet for tynning.
Tynningshogst
Ved førstegangs tynning kan eksempelvis en hjulhest være godt egnet for utkjøring av virket.
Ved manuell tynningshogst, dvs. tynning med motorsag, er det svært viktig å få virket noe opp fra bakken for å unngå å måtte stå krumbøyd. En stokk festet med fiberstropper sørger for gode arbeidstillinger under kvisting og kapping.
Manuell tynningshogst krever tilrettelegging
Lisens: CC BY SA 3.0

Artikkelstart

Tynningshogst er reduksjon av antall voksende trær i et skogbestand. Tynning gir mulighet for å utnytte trær som ikke har plass til å vokse helt frem til sluttavvirkning, samtidig som gjenstående trær får bedre plass og voksevilkår.

Faktaboks

Også kjent som

tynning

Tynning gjennomføres gjerne én eller to ganger i løpet av en bestands liv (normalt én gang i granskog og to i furuskog). Ved førstegangs tynning er virket normalt så lite omfangsrikt at det bare kan utnyttes til produksjon av tremasse eller til stolper (furu). Ved senere tynning er det mulig også å levere tømmer til produksjon av skurlast (skurtømmer) av tynningsvirke.

Omtrent halvparten av et skogbestands tilvekst gjennom omløpstiden kan hentes ut ved systematisk tynning. De kraftigste og beste trærne får stå lengst, så jevnt fordelt over arealet som mulig. Syke, skadde og misdannede trær som ikke kan oppnå topp tømmerkvalitet, blir hogd ut først. Unntaket er trær av spesiell verdi for lokalbiotopen som får stå urørt både etter tynning og sluttavvirkning.

Spesielt i bestand med lyskrevende treslag, som eksempelvis furu, er det viktig å vurdere behovet for tynning.
Tynningshogst

Vurdering av tynning

Under førsrtegangs tynning er dimensjonene på tømmerstokkene som regel for små til at de kan selges som skurtømmer. Ved andregangs tynning har dimensjonene økt en del, slik at det er skurtømmerkvalitet på en del stokker.
Varierende dimensjoner

Tynning er et tiltak som skogbrukere må vurdere nøye før det iverksettes, og det er mange faktorer som må være med i vurderingen om hvorvidt det skal tynnes, og hvordan det i så fall skal gjennomføres. Dersom det er gjennomført ungskogpleie, vil dette øke mulighetene for økonomisk overskudd ved første gangs tynning. Ofte vil det være være vanskelig å få til økonomisk overskudd på 1. gangs tynning når det ikke er foretatt ungskogpleie. I vurderingen av om det skal foretaes 1. gangs tynning eller ikke, vil det kunne være mer aktuelt å hoppe over denne og kun gjennomføre en tynning seinere når det er utført ungskogpleie.

Muligheten for et økonomisk overskudd av tynningshogsten er sjølsagt viktig, altså om salgsinntektene av virket som man tar ut er større enn driftsutgiftene. Under første gangs tynning er trærne vanligvis så granne at man ikke kan selge stokker som holder kravene til de best betalte sortimentene.

Dersom førstegangs tynning går med tap, kan underskuddet ut fra dagens regler (2020) dekkes av skogeierens eget skogfond med skattefordel. Men sjøl om tynningshogsten gir høgere driftsutgifter enn salgsinntekter kan slik tynning allikevel være en økonomisk lønnsom investering på lengre sikt. Tynningen kan jo bidra til økt vekst og bedre kvalitet på gjenstående trær, og derved oppnår man høgere pris på virket en del år fram i tid under sluttavvirkningen. I et utynna bestand er det større konkurranse om lys, vann og næring enn i et tynna. Dette kan påvirke volumtilveksten negativt på de grøvste trærne med god kvalitet, altså de trærne som skal vil gi best betalte sortimenter ved sluttavvirkning. I tillegg kan trærne i et utynna bestand stå så tett innpå hverandre at dette medfører skader. Eksempelvis kan greinene på lauvtrær «piske» andre trær slik at de skades. Dette gir også mulighet for inngang av råtesopper.

Men dersom tynningen utføres feil kan skogbrukeren også risikere at bestandets framtidige avkastning blir redusert. Skader på gjenstående skog under sjølve tynningsdriften kan for eksempel også medføre råteproblemer. Risikoen for slike skader vil blant annet variere med kompetansen til de som utfører tynningsarbeidet. Mange skogeiere velger i dag å sette bort tynningsarbeidet til en entreprenør. Maskinentreprenørenes Forening avdeling Skog (MEF-Skog) anbefaler derfor at skogeiere ber om referanser dersom de ikke har erfaring med entreprenøren fra før.

Tynning er et tiltak som påvirker skogsområdet på lang sikt. Det er derfor viktig at man også tar miljøhensyn når framtidsbestandet utformes. Sjøl om ønsket hovedtreslag eksempelvis er gran må andre treslag få mulighet til å utvikle seg. Treslagsblanding er en stor fordel for artsmangfoldet. Noe treslagsblanding er også positivt for hovedtreslaget, spesielt i granskog. Treslagsblanding gir her mindre råte. Innblanding av lauvtrær i barskogområder bidrar også til å redusere omfanget av eventuell skogbrann siden lauvtrær ikke brenner like lett som bartrær.

Vindforhold

Et skogsområdes utsatthet for vind er også noe som må tas i betraktning når tynning skal vurderes. Ikke minst er risikoen for vindfellinger viktig å ta hensyn til når man skal avgjøre hvordan tynningen skal gjennomføres. Trærne i et tynna bestand vil ikke lenger ha de uttatte «nabotrærne» som skjerming eller støtte. I et tynna skogsområde vil vindstyrken øke inne i bestandet. Gjenstående trær vil være mer utsatt for vindfelling en periode etter tynning. Tynningsinngrepene bør være svake når trærne har kommet opp i en høgde på 15–16 meter. Utynna bestand i vindutsatte områder bør ikke tynnes dersom bestandet er over 20 meters høgde.

Men tynning medfører også at trærnes røtter får bedre utviklingsmuligheter. Røttene fra de uttatte trærne vil etter hvert råtne og derved ikke lenger suge opp vann og næring. Dette gir økt tilgang for gjenstående trær. Etter hvert vil også gjenstående trær få mer rotmasse og derved bedre feste i marka.

Gjennomføring av tynning

Uttak på grunnlag av tabeller og tretelling

Ved hjelp av en stang på 3,99 meter kan man registrere treantallet. En sirkel med denne radiusen utgjør temmelig nøyaktig 50 kvadratmeter.
Registrering av treantall
Ved registrering av treantallet dreies stanga på 3,99 meters lengde i 360 grader og alle trær innenfor denne sirkelen telles opp. Det må gjøres flere slike sirkelregistreringer, antallet er avhengig av størrelsen på det arealet som skal registreres. Gjennomsnittet av antall trær i sirklene beregnes og ganges med 50. Slik får man det gjennomsnittlige antall trær per daa, eller per 1000 kvadratmeter.
Registrering av treantall

Skogforskerne har utarbeidet såkalte produksjonstabeller som viser hvordan et normalbestand på de forskjellige boniteter utvikles fram til sluttavvirkning. Her finnes data som blant annet viser hvordan høgde, treantall og brysthøgdediameter endres gjennom bestandets liv. I disse produksjonstabellene er det også lagt inn tynninger.

Differansen mellom bestandets stående volum før tynning, og den nedre grensen for gjenstående volum etter tynning, kalles tynningspotensialet. Eksempelvis for furubonitet F11 er det lagt inn to tynninger i produksjonstabellen, ved brysthøgdealder 45 år og 73 år. Under den første tynningen forutsettes et uttak av 60 trær per dekar. Volumet av de uttatte trærne, tynningspotensialet, er beregnet til 2,3 kubikkmeter per dekar. I den siste tynningen taes det ut 35 trær per dekar. Tynningspotensialet ved siste tynning er ifølge forskernes normalbestand i produksjonstabellen beregnet til 5,4 kubikkmeter per dekar.

I norske skoger er det mange bestander som ikke er normalbestand. Det bør derfor foretas noen enkle registreringer før man velger å tynne. Treantallet er svært viktig. Dette kan registreres ved hjelp av en kjepp på 3,99 meter. Man går noen systematiske takstlinjer i bestandet og slår en sirkel med kjeppen eksempelvis hvert femtiende skritt. Alle trær som går innenfor sirkelen telles. Sirkelen utgjør en flate på om lag 50 kvadratmeter. For å finne treantallet per dekar (1000 kvadratmeter) ganges gjennomsnittlig antall trær innenfor sirklene med 20.

Eksempel: Treantallet registreres i et bestand F11 som er 45 år i brysthøgde. Etter å ha registrert treantallet i en del sirkler beregnes gjennomsnittlig antall trær innenfor sirklene til ni trær per sirkel, altså per 50 kvadratmeter. For å beregne treantallet for 1000 kvadratmeter må vi da gange det gjennomsnittlige antall trær per sirkel med 20. Antall trær per dekar blir da 180.

Ifølge forskernes produksjonstabell i normalbestandet skal det på denne boniteten før tynning stå 154 trær per dekar, altså 26 færre trær enn i vårt eksempel. Etter tynning angir produksjonstabellen 94 trær per dekar. I vårt eksempel-bestand kan det altså være aktuelt å øke tynningsuttaket noe i forhold til produksjonstabellens uttak i normalbestandet.

Uttak på grunnlag av treavstand og grunnflatesum

Ved hjelp av et relaskop kan vi registrere antall kvadratmeter med trær per ha i bryshøyde, dvs per 10 000 kvadratmeter. Registreres i tillegg høyden på skogbestandet kan man gå inn i tabeller og finne antall kubikkmeter med trær per daa, dvs per 1000 kvadratmeter. Et relaskop kan man enkelt lage selv ved å bruke en kjepp på 1 meter og så feste en pappskive ytterst med en spalteåpning på 1 cm i bredden.

Avstanden mellom trærne kan også benyttes for å vurdere tynningsbehovet og hvordan det skal tynnes. I forskernes normalbestand for bonitet F11 skal det altså stå igjen 94 trær per dekar etter første gangs tynning ved brysthøgdealder 45 år. Per dekar vil hvert tre i gjennomsnitt da beslaglegge et flateområde 10,64 kvadratmeter etter tynning. Gjennomsnittlig treavstand i samsvar med produksjonstabellens tynning blir da kvadratroten av 10,64, altså 3,26 meter.

Den såkalte grunnflatesummen kan også benyttes når man vurderer tynningsbehov og utførelse. Grunnflatesummen er summen av de enkelte trærs grunnflater i et bestand. Den måles i brysthøgde og angis i kvadratmeter per hektar. Dette kan høres ut som en temmelig komplisert faktor å registrere, med det motsatte er tilfelle. Grunnflatesummen registreres enkelt med et relaskop som man lett kan lage sjøl. Relaskopet består da av en pinne på 50 cm lengde påmontert ei lita pappskive ytterst med en spalteåpning på 1 cm. Enden uten pappskive holdes opp mot kinnbeinet, og man sikter innover i bestandet, i brysthøgde, i en full sirkel på 360 grader fra samme ståsted. Alle trær der stammen dekker åpningen i pappskiva telles. De nærmeste trærne faller lett inn i relaskopet, men jo lenger unna trærne står, jo grøvre må de være for å falle inn. Antall trær som faller inn i relaskopet utgjør grunnflatesummen.

Enkle relaskoper kan også kjøpes i form av en liten metallplate med spalte 1 cm. Metallplaten er festet til en kjede som har en ring i andre enden. Når ringen holdes opp mot kinnbeinet og kjeden strekkes ut er avstanden til metallspalten nøyaktig 50 cm.

I forskernes normalbestand angir produksjonstabellen for bonitet F11 en grunnflatesum på 19,9 kvadratmeter per ha før første tynning ved 45 års brysthøgdealder. Etter tynning reduseres grunnflatesummen til 15,2 kvadratmeter per ha. Relaskopet kan derfor også benyttes for å undersøke hvor det aktuelle bestandet befinner seg i forhold til produksjonstabellens normalbestand. Og underveis i tynningsarbeidet kan man foreta enkle relaskopmålinger for å undersøke hvordan tettheten endres ned mot ønsket bestandstetthet.

Forebygging av råteangrep

Granotkjuke (Heterobasidion parviporum) på stubbe av gran. Sporene kan spre seg til friske trær.
Rotkjuke
Av .
Lisens: CC BY NC SA 3.0

En oppløsning med urea reduserer spredningen av råtesopper til andre trær. Men ureaoppløsning er fargeløs, og det kan derfor være aktuelt å tilsette et fargestoff slik at man ser hvordan oppløsningen påføres. Her er fargestoffet krystallfiolett blandet inn.

Bruk av ureaoppløsning med fargestoff

Tynning i granskog i varmegrader medfører at man lett får råteangrep på stubbene (rotråte). Slike råteangrep kan lett spre seg til trærne omkring. Tidligere Norsk institutt for skogforskning, nå Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO), gjennomførte i 1992 en undersøkelse av hvordan tynning i granskog kan utvikle råte. Undersøkelsen viste at tynning på snøbar mark i milde vintre medførte at mellom 2–16 prosent av stubbene ble smittet av råtesopper. For å unngå denne type råtespredning er derfor den beste løsningen å tynne i granskog når det er en del snø og kuldegrader. Velger man allikevel å tynne i granskog i varmegrader bør råteangrep forebygges.

Under tynning av granskog i varmegrader starter råteangrepene i de ferske sårene på stubben meget kort tid etter at treet er felt. Angrepene kan imidlertid reduseres og hindres ved to typer av stubbebehandling som da må utføres rett etter felling, seinest tre timer etter. En blanding av urea har vist seg å ha en viss giftvirkning på rotkjuke. Under hogst om sommeren har en 30 prosent blanding med urea blitt påført stubbens ferske sår. Dette har redusert rotkjukeangrepene med 85 prosent. Men ureablandingen medfører en senkning av pH, altså surheten, i og rundt stubben. Det viser seg at denne metoden derfor kan ha negativ betydning for planter, insekter med mer. I Sverige er derfor urea-metoden forbudt. I EU-området vurderes også et forbud. Metoden er tillatt i Norge, men er lite i bruk.

Det kan også brukes biologiske midler for å redusere råteangrepene. Stor barksopp er en sopp som utkonkurrerer rotkjuke, men den medfører ikke de samme råteproblemene som rotkjuken. En blanding med stor barksopp markedsføres under navnet Rotstopp og kan sprøytes på stubbene. Dette kan skje direkte fra hogstmaskiners hogstaggregat rett etter fellingen. Man antar at denne behandlingen ikke har negative miljøvirkninger.

Utynna skoger

I bestand der det ikke tynnes vil en del trær dø av naturlige årsaker som vindfelling, snøbrekk med mer. Etter ungskogpleie reduseres treantallet i en utynna skog med 20–25 prosent på grunn av slike naturlige årsaker.

Den største delen av treavgangen skjer etter at bestandet har nådd en høgde på 10–15 meter. I et utynna bestand vil det derfor være mer død ved både som stående og liggende trær. Dette er positivt for biologisk mangfold fordi mange arter har dødt virke som sine levesteder. Nesten ⅓ av artene i norske skoger lever i eller på død ved. I et naturlig og upåvirket barskoglandskap, der det altså ikke drives med skogbruk eller annen naturbruk, vil det være mellom 6 og 12 kubikkmeter død ved per dekar. I norske skoger er gjennomsnittet i dag 1,1 kubikkmeter død ved per dekar.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Heje, K.K og Nygaard Julius. Produksjonstabeller. Norsk Skoghåndbok 1994. Landbruksforlaget.
  • Huse, Knut; Solheim, Halvor; Venn, Kåre. Råte i gran registrert på stubber etter hogst vinteren 1992. Rapport fra Skogforsk 23/94.
  • Hietala, Ari Mikko; Solheim, Halvor; Talbot, Bruce. Råte i granskog: Det er store forskjeller i kjennskap til forekomst og kontrolltiltak innen norsk skogbruk. NIBIO, 2016.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg