tvangstiltak

All bruk av tvang forutsetter hjemmel i lov. Det innebærer at det må fremgå av loven i hvilke situasjoner man har adgang til å benytte tvang, hvem som kan utøve tvang, og hva den kan gå ut på. Beslutning om å bruke tvang forutsetter også at man følger bestemte prosedyrer for å sikre den som utsettes for tvangstiltak, mot overgrep. Prosedyrene som skal brukes i forbindelse med de enkelte tvangstiltakene, fremgår av de lovene som gir adgang til å benytte tvang.

I medisinsk behandling er det særlig innen psykiatrien at man har adgang til å bruke tvang. Mulige tvangstiltak er knyttet til poliklinikk, innleggelse i sykehus, tilbakeholdelse og ettervern etter innleggelse. Under oppholdet i sykehus kan man for eksempel benytte tvungen medisinering, mekaniske tvangsmidler og isolat. Bruken av tvang i det psykiske helsevernet er nærmere regulert i psykisk helsevernloven og i forskrifter om adgang til bruk av tvangsmidler som er gitt med hjemmel i loven.

Tvangstiltak kan også brukes i samband med smittevern, og følger da reglene i smittevernloven. Videre er det tvangsregler i helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 som regulerer bruk av tvang og makt overfor enkeltpersoner med psykisk utviklingshemning. I samme lovs kapittel 10 er det lovregulert tvangstiltak overfor rusmiddelavhengige. I pasient- og brukerrettighetsloven følger det regler om helsehjelp til pasienter uten samtykkekompetanse som motsetter seg helsehjelpen i kapittel 4A.

• helserett
• psykisk helsevern