Turskøyting er skøyteturer på naturis, gjerne isdekte kanaler, elver eller innsjøer. Aktiviteten har lange tradisjoner særlig på islagte kanaler i Nederland, også som organiserer langløp når forholdene tillater det. Skøytetur på islagte innsjøer har blitt en type uorganisert form for friluftsliv som har fått økt popularitet mange steder i Norge, med tips om egnede steder via sosiale medier. Gunstige forhold kan mange steder være kortvarige. Istykkelsen må være trygg nok og isen samtidig snøfri.
Ideele forhold for turskøyting på naturis kan være kortvarig. For egen sikkerhet er fortåelse av isforhold og turfølge med nødvendig sikkerhetsutstyr viktig.
Ispigger bæres rundt halsen som sikkerhet. Disse kan brukes til å dra seg opp dersom man skulle gå igjennom isen.
Turskøyting på Østensjøvannet i Oslo første juledag 2021.
Voksende friluftsaktivitet i Norge
Denne formen for friluftsliv, som på norsk gjerne kalles turskøyting eller langdistanseskøyting, har fått økende oppslutning i Norge siden midten av 2010-tallet. En av hovedårsakene er mer skiftende vintervær de senere årene, med færre snødager som har gjort skigåing vanskeligere og gjentatte innfrysingsperioder gjennom vinteren som gjør det mulig å ferdes på nye vann. Mange områder av Norge, med tallrike innsjøer i ulike klimasoner er velegnet for turskøyting på naturis (naturlig islagte tjern og innsjøer).
Naturisbaner
På vann i relativ nærhet til større byer er det blitt vanlig å brøyte isen gjennom vinteren, for eksempel Sognsvann i Oslo, og flere innsjøer i Bymarka (Trondheim).
Utstyr og sikkerhet
Ulike typer av skøyter kan egne seg. Egne turskøyter har ofte lengre skjær. De er dermed stødigere enn andre skøyter. Det finnes en type for fjellstøvler som du spenner fast, eller skøyter påmontert skiskobinding. Dette gjør det enkelt å spenne av seg skøytene om man må går mellom vann.
Isvett og ferdselsråd
I turskøytemiljøer frarådes det å ta for lett på hva som er sikker is. Erfarne turskøyteløpere går på fem centimeter, men da bør man vite hva man gjør og kjenne igjen tegn som viser at isen er tynnere eller usikker. Selv om rundt fem centimeter istykkelse (stålis) kan være nok til å bære en person, er gjerne ti centimeter anbefalt tykkelse. For tilrettelagte skøytebaner på innsjøer er 15 centimeter med solid is anbefalt (se figur).
Det er stålis på innsjøer og vann som regnes som mest solid for ferdsel. Før hele innsjøer er islagt kan vind og strømninger under isen medføre svekkelse. Elveos, trange sund og regulerte vann, for eksempel ved utløp av kraftstasjoner, kan også medføre svekket is på uventede steder. Konsistensen på isen (stålis, gråis, sørpe-is eller innfryst snø) kan også ha stor betydning for sikkerheten. Om våren mister selv tykk is bæreevnen.
Sikkerhetsutsyr
Uansett istykkelse så er det på naturlige vann anbefalt å ikke gå alene og alltid ha med sikkerhetsutstyr. Minimum av sikkerhetsutstyr er ispigger for selvredding dersom man er uheldig å gå igjennom isen. Turskøytemiljøer anbefaler at alle har med følgende for egen og andres sikkerhet på islagte vann:
- ispigger (helst festet med snor rundt nakken)
- kasteline (for å redde andre, eller kaste inn mot andre om du sjøl havner i vannet)
- isstaver (for å teste istykkelsen jevnlig)
- sekk med skritt-stropp og ekstra klesskift i vanntett bag (dette gir oppdrift dersom du havner i vannet)
- plastposer (for å tre over tørre sokker, før man tar på seg skøyteskoene igjen)
Det kan også være lurt å ha med varm drikke, mobiltelefon i vanntett pose, hjelm og hodelykt dersom man går uten dagslys. Å trene på selvredding med bruk av ispigger og påfølgende klesskifte er også anbefalt, så man ikke fomler unødig dersom uhellet er ute. Flere foreninger drevet av frivillige tilbyr kurs om isvett og gir tips om turskøyting flere steder i Norge eller på nettet.
Bærekapasitet (kg) for ulike typer og tykkelser av naturis på vann. Figuren er basert på isformelen k=f*t2, der k er kapasitet (i kg), f er isfaktor (4 for stålis, 2 for mørk sørpeis) og t er istykkelse (i cm).
Långfärdsskridskoåkning i Sverige
Stålisgruppa i Trøndelag har over 7000 følgere på Facebook. Her møtes en gjeng turskøyteentusiaster med sikkerhetutstyrt (isstaver, ispigger og tøyskift i vanntett bag i sekken) på nyfrosset stålis på Jonsvatnet.
Over det meste av Sverige har turskøyting (långfärdsskridskoåkning) lenge vært en populær aktivitet på innsjøer eller i skjærgården, godt forankret i friluftskulturen. I enkelte områder er turskøyting vanligere enn skigåing, og i flere kommuner organiseres det brøyting av lengre skøytetraseer på islagte vann.
Elfstedentocht i Nederland
Turskøyteløpet Elfstedentocht i Nederland i 1997.
Nederlenderne er kjent for sine lange skøytetradisjoner og har i lengre perioder fullstendig dominert internasjonal skøytesport. Et av de største og mest tradisjonsrike turskøyte-arrangementene er Elfstedentocht. Det blir arrangert hvert år når istykkelen er mer enn 15 centimeter på hele den nesten 200 kilometer lange ruta.
Tradisjonelt har Elfstedentocht både hatt en eliteklasse med flere hundre deltagere og mange tusen turskøytere. Gunstige isforhold er helt avhengig av idelle klimatiske forhold. Dette medfører at det har vært mange år uten arrangementet, og at det enkelte år har vært kunngjort bare 48 timer før start.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
-
Barn og voksne koser seg på isen på Sognsvann en januardag i 2022. -
Skøyteturer på stålis kan by på spesielle naturopplevelser. Her har store iskrystaller dannet seg oppå den glassklare isen. -
Oslo Skøiteklub arrangerte turløp på skøyter på Sognsvann i januar 2000. Alle deltakerne fikk Oslo Turskøyteløps merke.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.