turingtesten

Hvorvidt det er mulig å lage maskiner som faktisk tenker, avfeier Turing som en meningsløs problemstilling. Det vi bør diskutere er, ifølge Turing, om det er mulig å konstruere maskiner som presterer like godt som mennesker når man betrakter dem utenfra og isolerer det intellektuelle aspektet ved prestasjonen, det vil si utelukker forhold som det er unaturlig for maskiner å imitere, for eksempel stemmebruk, utseende, kroppspråk og så videre. Turingtesten er et eksempel på hvordan dette kan gjøres i praksis.

Testen er en «imitasjonslek» med tre deltagere: en mann (A), en kvinne (B) og en som spør (C). Den som spør er i et annet rom enn de to andre og skal prøve å finne ut hvem som er mann og kvinne ved å stille dem spørsmål via skriver og tastatur eller en mellommann. Mannens oppgave er å villede ved å late som om han er en kvinne. Kvinnen skal prøve å hjelpe. Det er ingen restriksjoner på spørsmålene som kan stilles.

Turing stiller spørsmålet: Hva om en datamaskin tar rollen til A i denne leken? Er det mulig å konstruere maskiner som kan imitere kvinner like godt som mannlige deltakere i leken?

Turing tror det er mulig. Han spår at det i år 2000 vil være maskiner hvor en gjennomsnittlig spørrer vil ha maksimalt 70 prosent sjanse for å skille mellom maskin og menneske innen 5 minutter.

Han tror også at at den alminnelige oppfatningen av tenkeevne og intelligens vil ha endret seg såpass at folk flest i år 2000 vil betrakte disse maskinene som tenkende.

Turing er på ingen måte skråsikker. Hans hovedanliggende er å avgrense problemstillingen, slik at det blir mulig å imøtegå datidens innvendinger mot intelligente maskiner på en fornuftig måte. Han tar for seg hele 9 slike innvendinger.

1. Tenking forutsetter en udødelig sjel. Maskiner kan derfor ikke tenke. Ateisten Turing har generelt liten tro på dette, men hvis det finnes en allmektig gud, mener han, bør det også være mulig for denne guden å gi maskiner en sjel. Uansett er innvendingen irrelevant fordi Turing kun argumenterer for at maskiner vil kunne imitere tenkeevne.
2. Det å ha tenkende maskiner vil ha så store negative konsekvenser at vi bare må håpe og tro at det ikke er mulig å få til. Dette er å stikke hodet i sanden, mener Turing. Han tar det ikke for gitt at tenkende mennesker vil oppføre seg bedre enn tenkende maskiner.
3. Matematisk logikk tilsier at det alltid vil være spørsmål som datamaskiner, som bare kan ha veldefinerte, entydige tilstander, ikke vil kunne besvare. Her er Turing enig, men han fremhever at det også er mange spørsmål mennesker ikke kan besvare. Og det finnes ikke noe bevis på at mennesker alltid vil besvare spørsmål bedre enn maskiner.
4. Det går ikke an å fremstå som tenkende uten å ha selvbevissthet. Denne innvendingen holder ikke, mener Turing, fordi de fleste av oss tar tenkeevne for gitt, selv om vi strengt tatt ikke kan vite at andre har selvbevissthet. Folk flest vil derfor ikke legge merke til at maskinen ikke har selvbevissthet.
5. Det er ting datamaskiner aldri vil kunne kommunisere. Her etterlyser Turing beviser. Han mener at det ikke er noe prinsippielt i vegen for at en datamaskin kan fremstå som humoristisk og vennlig – eller som en som liker jordbær med krem. Dette er kun et spørsmål om lagringskapasitet.
6. Datamaskiner er dømt til å reflektere det vi putter inn i dem. De kan aldri finne på noe nytt. Her er Turing enig, men han syns ikke det skiller maskiner fra mennesker. Kan vi mennesker egentlig finne på noe nytt, spør han. Hvem kan være sikker på at ikke alle våre påfunn skyldes noe som er tilført oss tidligere?
7. Menneskets nervestystem er, i motsetning til datamaskiner, grunnleggende uforutsigbart. Her Turing enig, men han mener det går an å få datamaskiner til å simulere dette.
8. Maskiner følger regler, mens mennesker er uformelle. En spørrer vil oppdage dette og dermed avsløre maskinen. Turing er enig i at mennesker og maskiner er forskjellige på dette området, men mener det går an å lage regler som gir såpass komplekse og varierte svar at spørreren ikke vil oppdage det.
9. Mennesker kan ha telepatiske evner, klarsyn og lignende som ikke maskiner kan ha. Turing innrømmer, litt motstrebende, at dette kan stemme. Han mener imidlertid også at det prinsipielt sett ikke er noe i vegen for at maskiner kan påvirkes av lignende fenomener. En annen løsning er å stramme inn testen ved hjelp av et telepatisikkert rom.

Turing innrømmer at han ikke har overbevisende argumenter for sitt syn, så det beste han kan gjøre er å presentere en strategi som sannsynliggjør at det er mulig å få maskiner til å prestere i imitasjonsleken.

Han har liten tro på at noen kommer til å lage et ferdig dataprogram som simulerer hjernen til en voksen person. Det vil rett og slett kreve for mye arbeid: rundt 60 programmerere i 50 år, mener han.

Han har mer tro på å simulere hjernen til et barn i form av maskiner med læringsevne og høy lagringskapasitet. Ved å utsette slike maskiner for passelige læringsprosesser, vil de gradvis kunne prestere like godt som en voksen hjerne, mener han.

Spådommene til Turing har ikke slått til. Per 2017 har vi ikke teknologi som vil klare Turingtesten. Det er heller ingen alminnelig oppfatning at maskiner kan tenke.

Hvorvidt han hadde rett i prinsippet er et mer åpent spørsmål. Litt av grunnen til at spådommene feilet er at forskningen innenfor kunstig intelligens først og fremst har fokusert på oppgaver hvor maskinene har naturlige forutsetninger for å lykkes, for eksempel:

• Opptre intelligent i rendyrkede regelstyrte omgivelser som sjakkspill og lignende (se minimax)
• Løse problemer som krever presis behandling av store datamengder, for eksempel værvarsling (se stordata)
• Gjenkjenne mønstre i komplekse datamengder (se nevrale nettverk).

I tillegg har det vist seg vanskeligere å simulere en barnehjerne enn Turing hadde håpet. Det heller ingen som har klart å definere læringsprosesser som gjør det mulig å tilføre datamaskiner erfaringer og kunnskap som tilsvarer det et barn får gjennom oppveksten.

• Alan Turing
• kunstig intelligens - IT
• kunstig intelligens - filosofisk diskusjon

• Turing, Alan (1950). “Computing machinery and intelligence.” Mind, vol. 59, side 433–460