Tupinambá er navnet på et urfolk i Brasil og fellesnavn for en rekke beslektede folkegrupper som holdt til langs Brasils atlanterhavskyst da den europeiske koloniseringen ble innledet. Ordet brukes også om språkene disse gruppene snakket, innen språkfamilien tupi-guaraní. I dag lever det to tupinambá-grupper i Brasil med til sammen rundt 5000 mennesker.
Man tror det fantes omkring 100 000 tupinambáer i det nåværende Brasil ved år 1500. De levde av en type tropisk hagebruk med maniok, søtpoteter og mais som viktigste avlinger, samt jakt og fiske. De bodde i malocas, en type langhus, typisk med tre utganger, og som hvert kunne romme mellom 20 og 40 hushold. En bosetning eller landsby kunne bestå av seks til åtte malocaer og ha fra 200 til 800 innbyggere. Husene omsluttet en åpen plass hvor rådslagning og felles ritualer sted. Flere landsbyer var gjerne forbundet gjennom slektskap og rituell utveksling, i enheter som europeerne oppfattet som stammer. Imidlertid vet man lite sikkert om politisk og religiøs organisering utover landsbyen. Stammene lå i stadige feider med hverandre og de falne ble spist (rituell kannibalisme).
Arkeologer har påvist tupi-bosetninger langs Brasils kyst fra og med 500-800 fvt, fra Amazonas’ utløp i nord til Uruguay i sør. Man tror at de vandret dit fra et opprinnelig hjemland et sted langs Madeira-elva inne i Amazonas. Tupinambá-stammene holdt til i delstaten Bahía, tamoio ved Guanabana-bukten i delstaten Río de Janeiro. Fra og med 1534 etablerte Portugal faste bosetninger langs kysten for å kontrollere handelen med fargetrær (brasiltrær) og å holde andre europeiske makter unna. Det fantes ikke noen sentralmakt å erobre (som i Mexico og Peru). De fåtallige portugiserne giftet seg inn i lokale tupi-slekter og vant politisk makt gjennom å etablere svogerskap med lokale stammeledere (cunhadismo). Koloniøkonomien kom raskt til å dreie seg rundt sukkerdyrking, men tupiene motsatte seg det de oppfattet som tvangsarbeid og slaveri. Dermed kom det til en rekke opprør av fra allianser av tupistammer med tamoio og tupinamba i spissen.
I årene mellom 1556 og 1567, samtidig som Frankrike anla en koloni (France Antarctique) ved Río de Janeiro, forsøkte den såkalte Tamoio-alliansen (Confederação dos Tamoios) å stanse koloniseringen med hjelp fra franskmennene. Krigen endte med portugisisk seier, mye takket være suksessen jesuittene hadde med fredelig misjon gjennom å lære og bruke de lokale språkene. Jesuittenes forsøk med å samle tupinambaene inn i faste bosetninger (etter mønster av reducciones i det spanske koloniriket, i Brasil kalt aldeias) ble imidlertid ingen suksess. Europeiske sykdommer spredte seg raskt, tupiene rømte og de ble lett ofre for slavehandelen på sukkerplantasjene.
I perioden fram til 1690, da det ble funnet gull i delstaten Minas Gerais og Brasil begynte å motta store strømmer av nybyggere fra Portugal og andre land i Europa, levde tupinambáene videre i et hovedsakelig tupi-talende mestissamfunn. Dette forklarer den mye av den sterke rollen tupinamba-kultur stadig spiller i brasiliansk folkekultur. Utover 1700-tallet begynte imidlertid portugisisk å dominere. Som språk døde tupi ut i løpet 1800-tallet.
Blant Brasils rundt regnet 200 urfolksgrupper regner to seg som tupinambá i dag. Den ene lever i det lille som er igjen av den atlantiske regnskogen ved byen Ilhéus i Bahía og den andre ved elva Tabajós nedre løp i delstaten Pará. Dessuten finnes det en sammensatt gruppe som ennå taler tupi (en variant kalt nheengatú) ved Río Negros øvre løp, i delstaten Amazonas.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.