nordamerikanske urfolk fra tundraen

To språkfamilier er representert i dette området, nemlig athapask-familien (en gren av na-déné-språkene) og algonkin. Vest og nordvest for Hudson Bay tales språk tilhørende athapask-familien, blant annet carrier, chipewyan, dogrib, slave og yellowknife; sør- og østover holder de algonkintalende folkene til, blant annet cree, montagnais og naskapi.

Caribou (reinsdyr) var det mest ettertraktede viltet, og dens atferd ble bestemmende for mange av tundrafolkenes levesett. Om våren trekker caribouen nordover mot den treløse tundraen der kalvingen foregår, og i juli sørover til det skogbevokste grenseområdet for så å vende nordover igjen i begynnelsen av brunsttiden. I vintersesongen er de fleste flokkene å finne i skogkanten.

Chipewyan-, yellowknife- og dogribfolkene fulgte reinflokkene ut på tundraen i sommerhalvåret. Om vinteren vendte de tilbake til skogsterrenget, hvor de også jaktet på blant annet elg, hjort og bever. Naskapiene på Labrador-halvøya jaget reinsdyr så å si hele året, mens slave-folkene holdt til lenger sør, der de drev jakt på elg og skogs-caribou, som ikke opptrer i flokk. Fisket i de mange bekkene og sjøene var også viktig.

Til tross for disse variasjonene var den generelle tilpasningen ganske ensartet fra stamme til stamme. Årstidenes skiftninger, og dermed forandringer i ressurstilgangen, krever den samme fleksibiliteten i livsførsel og organisasjonsform. Når en ettertraktet ressurs var tilgjengelig i store mengder, kunne folk samle seg i store leirer. Dette var tiden for sosialt samvær, utveksling av nyheter, stifting av ekteskap og planlegging av fellesforetagender. Ved slike sammenkomster ble de tidligere smågruppene naturlig oppløst og nye dannet for neste sesong. Både vennskap og slektskap talte med når man skulle velge jaktpartnere. Lederskapet var i alminnelighet uformelt og sjelden permanent, og var basert på anerkjente jegerferdigheter og visse overnaturlige evner.

Etter at pelshandelen startet og det kanadiske handelsselskapet Hudson's Bay Company ble etablert, endret tundrafolkenes levesett seg ganske brutalt. Handelsmennene tilbød skytevåpen, jernredskaper og brennevin for pelsdyr, særlig bever. Med europeerne fulgte kopper, meslinger og andre smittsomme sykdommer som, sammen med pelshandelens ødeleggende virkninger, kom til å undergrave tundraifolkenes kultur og samfunnsform. De gjenlevende har måttet innrette seg som best de kunne i ytterkanten av det moderne, markedsdominerte samfunnet. Ingen av de stammene som eksisterer i dag, har mulighet til å fortsette forfedrenes livsstil, selv om noen helt opp til de senere år har forsøkt et stykke på vei.

• amerikanske urfolk
• nordamerikanske urfolk