Tritonus fra tonen f til tonen h
.
Oppløsning av tritonus
Regelmessig videreføring av forstørret kvart (til venstre) og forminsket kvint (til høyre)
Oppløsning av tritonus
Av .
.

Tritonus er i musikk betegnelsen på intervallet (avstanden i frekvens mellom to toner) som strekker seg over tre heltonetrinn (en forstørret kvart, for eksempel fh). Det er et dissonerende intervall. Det vil si at de to tonene skaper en spenningsfylt samklang og et vanskelig melodisk sprang. Tritonus skulle derfor ifølge musikkteoretikerne i middelalderen og renessansen unngås, både i samklang og som melodisk intervall. Det omtales ofte som diabolus in musica (djevelen i musikken).

Den forstørrede kvartens omvending, for eksempel h–f, er en forminsket kvint. Den regnes også som tritonus, selv om den ikke består av tre heltonetrinn, men av et halvt, to hele og et halvt trinn. Tritonus svarer til den femte og den syvende partialtonen og står derfor i tallforholdet 7:5 eller i nærheten av dette, avhengig av stemmemåten. Problemet som knytter seg til intervallet, ga i middelalderen opphav til delingen av tonen b i b durum (norsk: h, engelsk: b) og b mollum (norsk: b, engelsk: b flat). Det svarer til at det høye sjette trinnet i den doriske tonearten og det høye fjerde trinnet i den lydiske tonearten ofte blir senket.

Tritonus inngår i alle de vanlig forekommende skalaene bortsett fra de pentatone skalaene. I durskalaen ligger tritonus mellom 4. og 7. trinn. Det samme gjelder harmonisk moll. Den rene mollskalaen har tritonus i form av en forminsket kvint mellom 2. og 6. trinn. Melodisk moll i oppgang har tritonus både mellom 3. og 6. og mellom 4. og 7. trinn (melodisk moll i nedgang er lik ren moll). Dersom oktaven deles på midten, oppstår to tritonusintervaller. Symmetriske skalaer bygger på en slik deling. Det gjelder blant annet heltoneskalaen, som mangler ren kvart og ren kvint. I denne kan tritonus også dannes på hvert av de seks trinnene.

I tonal musikk krever tritonus som samklangsintervall en oppløsning til et konsonerende intervall. I den forstørrede kvarten befinner ledetonen seg øverst, og intervallet oppløses derfor til en sekst. I den forminskede kvinten ligger ledetonen nederst, og intervallet oppløses følgelig til en ters. Når intervallet inngår i en durseptimakkord, mildnes den dissonerende karakteren. I en harmonisk sekvens med firklanger kan rekker av parallelle tritonuser forekomme. Den forminskede septimakkorden (den såkalte «dim-akkorden», av engelsk diminished) inneholder to tritonusintervaller og er derfor en sterkt dissonerende akkord. Den brukes av mange komponister til å uttrykke og vekke sterke følelser som frykt, sjokk, desperasjon og smerte.

Etter hvert som musikken under barokken ble mer akkordbasert, endret synet på tritonus seg, men det var fortsatt et ustabilt intervall som måtte brukes på en kontrollert måte. I Richard Wagners (1813–1883) ofte sterkt kromatiske stemmeføring mister dissonansene mye av sin spenningskarakter, og i den berømte Tristan-akkorden får tritonusintervallet uregelmessig videreføring til tersen i neste akkord, som også inneholder en tritonus. I orkesterverket Danse macabre av Camille Saint-Saëns (1835–1921) representeres døden av en solofiolin, der e-strengen er stemt om til ess, slik at tritonus oppstår ved spill på løs første og andre streng (ess–a). På 1900-tallet ble tritonus et viktig intervall for komponister som ønsket å oppløse tradisjonell dur/moll-tonalitet.

En kontekstløs tritonus er vanskelig å synge, men når intervallet opptrer i en akkordbasert melodi av typen Hurra for deg som fyller ditt år (slutten, på ordene «vil du»), faller intonasjonsproblemet mer eller mindre bort. Melodien til påskesalmen Påskemorgen slukker sorgen har ikke mindre enn tre tritonusintervaller. Melodiens komponist, Ludvig Mathias Lindeman (1812–1887), reduserer intonasjonsproblemet gjennom støttende harmonisering.

Diabolus in musica

I en rekke musikkteoretiske lærebøker omtales tritonus som diabolus in musica (djevelen i musikken). Uttrykket antas å stamme fra middelalderen, men er ikke skriftlig dokumentert før i 1702. Da refererer Andreas Werckmeister til reglen Mi contra fa est diabolus in musica i sin bok Harmonologia Musica. Han tolker «djevelen» som en liten sekund (eller forstørret prim), men nevner også at noen mener uttrykket refererer til tritonus.

Videre blir reglen sitert av Johann Joseph Fux i hans vidt utbredte lærebok i kontrapunkt, Gradus ad Parnassum, fra 1725. Reglen gir ikke mening uten kunnskap om Guido av Arezzo og hans solmisasjons- og heksakordsystem. Man kan ikke skifte mellom heksakordene ved fa i hexachordum molle til mi i hexachordum durum, ettersom disse tonene ligger en halvtone fra hverandre (b/h). Samtidig befinner mi i flere heksakorder seg i tritonusforhold til fa i andre. Siden heksakordsystemet mistet aktualitet i løpet av 1500-tallet, er det rimelig å anta at uttrykket diabolus in musica går tilbake til middelalderen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (1)

skrev Tor-Ivar Krogsæter

So vidt eg kjenner til er «diabolus in mūsicā» ei artig myte, men heller ikkje meir enn det. Det blir hevda no i dag at om enn ein seier at det hadde eit ry på seg for å vere dissonerande, var det å gjeve det det nemnde namnet noko ein gjorde fyrst på 1700-talet i Italia. Det er moglegvis andre som seier det same på andre språk frå då av, men eg kjenner ikkje til dei. Redaktørane i New Yorks vørdelege klassiske radiokanal WQXR har ein sak om historia (https://www.wqxr.org/story/how-did-tritone-get-such-devilish-reputation/) og skriv mellom anna at «The problem with stories like that [at mellomalderske øyre fann intervallet so fælt at kyrkja bannlyste det], though, is that they’re just stories — fanciful exaggerations of the past that explain the notions of the present.» Vidare går dei inn på problemet med manglande dokumentasjon for å syne at dette skulle ha skjedd, og ikkje minst gjev dei døme på samtidige komponistar som fritt nytta det. Eg blei sjølv servert forteljinga om djevelen i musikken, både på musikklinja og konservatoriet. Det står ikkje i denne teksten uttrykkelig sagt på same måte, men tendensen i teksten peikar utvilsamt mot det (må eg våge meg på å hevde). Eg tenkjer at ei sterkare moderering er på sin plass, og at det kanskje kan vere grunn til å fjerne påstanden heilt, med mindre ein har klårare belegg for å halde ved han. På den andre sida kan det sjølvsagt vere at eg tek feil; eg tek med glede imot ny viten om dette.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg