Trespissmus Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Trespissmus er en familie pattedyr i en orden med samme navn. Det finnes 22 arter i tre slekter. De minner mest om ekorn, men er litt mindre og har et temmelig flatt hode med en lang og spiss snute. Alle artene lever i det sørøstlige Asia.
Ordenen trespissmus (Scandentia) har lenge vært i uorden, den er blitt flyttet hit og dit ettersom hvilke andre ordener ulike forskere mente den hadde flest karakterer felles med. Det er først fra 1990-tallet at dette er blitt mer avklart og det er blitt enighet om to familier i en egen orden (den andre familien er fjærhaletrespissmus). En del av forvirringen kan skyldes at dette er en gammel orden som har levd lenge og som dermed har både primitive og spesialiserte karakterer. Trespissmus blir ofte kalt «levende fossiler».
Til tross for «spissmus» i navnet, er de ikke i slekt med spissmus i ordenen insektetere. Den største slekten er Tupaia med nitten arter, mens Dendrolagus har to arter og Anathana én art. Antakelig finnes det flere arter, studier hemmes av at museenes samlinger er mangelfulle.
Trespissmus har ganske korte bein i forhold til kroppens lengde. Den minste arten er dvergtrespissmus Tupaia minor, med kroppslengde inntil 14 cm, halelengde 18 cm og vekt 50 g (enkelte individer kan veie opptil 80 g). Blant de største er filipinertrespissmus Tupaia everetti, som kan nå en kroppslengde av 22 cm, halelengde 18 cm og vekt 350 g.
Trespissmus har ganske kort pels, fargen er brun, rødbrun eller brunsvart. De er temmelig ensfarga, men kan ha lysere buk. Enkelte har kvite striper rundt øynene, og artene i slekten Tupaia har en lys stripe tvers over skulderen (kan være svak). Øynene er store og svarte, mens ørene er svært små. Snuten er lang og spiss. Værhår mangler helt. Halen er lang og hos de fleste artene har den lenger hår enn kroppen. Hårene står temmelig rett ut slik at halen virker buskete.
De fleste trespissmus er fleksible både når det gjelder habitat og føde. De lever i mange ulike typer skoger og også noen andre habitater. Mange lever i tropisk regnskog. De kan leve opp til 3300 meter over havet på Kinabalu-fjellet (Gunong Kinabalu) på Borneo. Enkelte arter er mer spesialiserte og kan kun leve i uberørt regnskog.
De fleste artene lever på og like over bakken, idet de kun klatrer noen få meter opp i kratt og busker. Det er kun noen få arter som utelukkende lever oppe i trærne, så den første delen av navnet er også misvisende. De er flinke klatrere med skarpe klør, som kan holde og manipulere føden med frambeina. I tillegg til snuten bruker de også beina til å rote rundt i løv etter byttedyr. Noen graver i bakken etter meitemakk og maur.
Trespissmus spiser mest virvelløse dyr, men også frukt og nøtter. Frukt kan inneholde mye fiber som har liten næringsverdi, så trespissmusene klemmer ut saften ved å presse frukten mot ganen. Resten kastes. Trespissmus er dagaktive, til tross for de store øynene. Både syn og luktesans er viktige for å finne føde. Tennene er spise og kvasse, noe som er typisk for dyr som lever mest av insekter. Trespissmus slikker også nektar fra blomster og bidrar derfor til å spre pollen. Flere planter har spesialisert seg på å bruke trespissmus som pollinator.
Fjelltrespissmus Tupaia montana har utviklet et spesielt forhold til flere stor arter kannebærere i slekten Nephentes. Kannebærere er planter med blader som danner et væskefylt hulrom. Væsken fordøyer insekter som faller nedi, de mister fotfestet fordi kannens kant er glatt og sleip. Dette gir næring til planter som lever i et næringsfattig miljø. Fjelltrespissmusen besøker regelmessig slike kanner. Planten utskiller et søtt stoff fra undersiden av «lokket» over kannen som trespissmusen slikker i seg. For å nå fram må den sette seg oppå kanten av kannen. Da sitter den perfekt til å slippe lorten ned i kannen, noe som kanskje blir framskyndet av stoffer i søtstoffet. Kannebæreren får næringsrik lort, mens trespissmusen får energiholdig drikke.
Trespissmus er dagaktive. De er på full fart fra soloppgang til solnedgang, avbrutt av korte pauser. Mesteparten av tiden går med til å lete etter mat. De er også stadig på utkikk etter fiender, som de har mange av. Både slanger, store øgler, rovfugler og rovpattedyr spiser trespissmus.
De fleste artene er lite studert eller ikke studert i det hele tatt. Formeringen er avhengig av næringstilgangen. Antakelig er det mellom én og fire unger i kullet. Hunnen føder ungene i et reir som de oppholder seg i til de kan klare seg selv. Hun besøker reiret svært sjelden, kanskje bare én gang hvert andre døgn. Dette er blitt kalt for «fraværende mor-strategien», som arter i trespissmusfamilien har tatt til det ekstreme. Hunnen dier ungene i kun 2-5 minutter, på den tiden kan ungene øke kroppsvekten med en tredjedel. Melken inneholder hele 25 prosent fett.
Denne strategien betyr at hunnen må kunne lagre melken i lang tid, at ungene må klare seg lenge uten næring og at de må kunne utvide magen sterkt for å få plass til mye melk på en gang. Ungene må jo også være raske til å få i seg nok melk. De må dessuten kunne regulere sin kroppstemperatur fra første stund.
Trespissmusene benytter antakelig denne strategien for å unngå at rovdyr oppdager reiret og ungene. Ungene er svært stille i reiret, mesteparten av tiden ligger de tett sammen og sover. Hunnen sover altså ikke sammen med ungene, unntatt siste natten før de forlater reiret. Ungene kan være i reiret en måneds tid. Etter at de har forlatt reiret kan moren bringe mat til dem et par dager, deretter må de klare seg på egen hånd.
Indiatrespissmus Anathana ellioti lever over store deler av India. Nordlig glatthaletrespissmus Dendrogale murina lever fra Thailand til Vietnam. Belangertrespissmus Tupaia belangeri har en vid utbredelse i det sørøstre Asia. Alle de andre artene lever i de sørøstligste hjørnet av Asia; Malayhalvøya, Sumatra, Borneo, Java og Filipinene.
Borneo ser ut til å være senter for trepsissmusenes evolusjon og er spesielt rik med hele ti arter. Trespissmus kan være svært vanlige i sitt habitat, men flere spesialiserte arter har en begrenset utbredelse. I dette hjørnet av verden er naturen utsatt for mange trusler, med habitatødeleggelse som den største. Trespissmus kan ikke leve i palmeoljeplantasjer. I noen områder blir trespissmus jaktet på for mat. De blir også brukt i medisinsk forskning, dette er spesielt nyttig fordi de er nærmere i slekt med mennesket enn det brunrotta er.
To arter er klassifisert som kritisk truet (EN). Det er stor mangel på kunnskap for nesten alle arter, både med hensyn til biologi, utbredelse og forekomst.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.