Vannkretsløpet
Transpirasjon bidrar i vannkretsløpet.

Transpirasjon er fordamping av vann fra en plantes overflate. Av det vannet som en plante tar opp fra jorden regner man med at ca. 98 % fordamper ved transpirasjonen, mens resten forblir i planten eller forbrukes ved fotosyntesen.

Faktaboks

Uttale
transpirasjˈon
Etymologi
av trans og latin ‘puste’

Det aller meste av transpirasjonen foregår fra bladene, en mindre del fra stengler, mens grener og stammer har en enda lavere transpirasjon. Fra blad og stengler skjer transpirasjonen på to forskjellige måter: stomatær og kutikulær transpirasjon.

Plantenes transpirasjon er en konsekvens av at spalteåpningene må holdes åpne for at CO 2 kan diffundere inn til fotosyntese i bladene. Dessuten fører transpirasjonen til at næringsstoffer fra jorden blir ført oppover med vannet til bladene og voksende deler av planten. Transpirasjonen har også en betydelig varmeregulerende effekt, fordi det bindes så mye varme ved fordampningen at det hindrer for sterk temperaturøkning i bladene på grunn av solstråling.

Stomatær transpirasjon

Spalteåpning (tegning)

Spalteåpning. Bladoverflate med spalteåpning, sett ovenfra (til venstre) og snitt (til høyre).

Av /Store norske leksikon ※.

Stomatær transpirasjon skjer gjennom spalteåpninger i epidermis (også kalt stomata). I det indre av et blad er alle cellevegger gjennomtrukket med vann. Fra denne indre overflaten fordamper vannet til det intercellulære luftsystemet (bladluften), som er nesten helt mettet med vanndamp. Fordi atmosfæren utenfor bladet normalt har et vesentlig lavere vanndampinnhold og vannpotensial enn bladet, diffunderer vanndamp ut gjennom spalteåpningene.

Den stomatære transpirasjonen kan reguleres ved endringer i spalteåpningenes tilstand. De er normalt åpne i lys, og lukket i mørke og under tørke. Til tross for at det samlede arealet av spalteåpningene bare utgjør 1–2 % av bladoverflatens areal, kan transpirasjonen fra bladet være opp til 50–70 % av fordampningen av vann fra en fri vannoverflate av samme areal som bladet. Denne effektive fordampningen fra mange små åpninger skyldes en randeffekt hos den enkelte spalteåpning.

Kutikulær transpirasjon

Kutikulær transpirasjon skjer gjennom de ytre celleveggene hos epidermiscellene og kutikula som ligger på utsiden av disse. Denne er langt mer konstant enn den stomatære transpirasjonen. Den kan ikke reguleres og er først og fremst bestemt av bladbygningen, for eksempel tykkelsen av kutikula.

Ved åpne spalteåpninger utgjør den kutikulære transpirasjonen hos de fleste planter bare en liten del av den totale transpirasjonen. Det er altså en forskjell i vanndamptrykk mellom bladluften og den ytre atmosfære som er drivkraften for transpirasjonen.

Vanndampen møter motstand på vei ut gjennom spalteåpningene, og motstanden øker når spaltebredden avtar under lukkingen. Også umiddelbart utenfor bladet møter vanndampen en viss motstand i et tynt luftlag, grensesjiktet, som har et høyt vanndampinnhold. I vind vil dette laget mer eller mindre fjernes, noe som fører til økt transpirasjon, så lenge vinden er moderat. Sterkere vind vil som regel føre til en viss uttørking av bladene slik at spalteåpningene lukker seg og transpirasjonen avtar.

Økologiske faktorer

Transpirasjonen fra en plante er avhengig av mange faktorer, som lys, temperatur, luftens vanndampinnhold, jordens vanninnhold, vind med mer.

Lys fører til åpning av spalteåpningene, mindre motstand og derved økt transpirasjon. Temperaturstigning fremmer fordampning fra plantens indre overflate slik at vanndamptrykket i bladluften øker og derved også transpirasjonen.

Ofte er transpirasjonen om dagen så stor at røttene ikke samtidig klarer å ta opp like mye vann. Planten får da et forbigående vanntap, som utlignes den følgende natten, når vannopptaket er større enn transpirasjonen.

Transpirasjonen er også i høy grad avhengig av bladenes bygning. Tørkepregede planter har for eksempel tykk kutikula, spalteåpninger nedsenket i bladets overflate, hårete blad, eller sammenrullede blad, som bidrar til å redusere transpirasjonen. Under normale forhold er transpirasjonen oftest mellom 0,5 og 2,5 g vann per dm2 bladflate per time, men synker ned mot null om natten. En maisplante kan avgi 3–4 liter vann per dag, mens en middels stor bjørk transpirerer langt over 100 liter per dag.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg