tradisjon – religiøs tradisjon

Tradisjon var hos jødene på Jesu tid en rekke religiøse, rituelle og moralske bud som man tilla betydning ved siden av Moseloven. Tradisjonen ble med tiden kodifisert i misjna. I Det nye testamente står det om en muntlig tradisjon i menighetene, bl.a. i 1 Kor 11,2 og 23 ff., 15,1 ff. Siden oldtiden har tradisjonen ved siden av Bibelen spilt en stor rolle i kirkens liv, og tradisjonens betydning var en viktig årsak til at protestantene brøt med pavekirken under reformasjonen. Under Trient-konsilet ble katolisismens prinsipp om at Skriften og tradisjonen er likeverdige normer for kirkelæren slått fast.

Fra 1950-årene har spørsmålet om forholdet mellom Skriften og tradisjonen fått nye løsninger både i katolsk og i protestantisk teologi. På katolsk side blir det hevdet at Trient-konsilet bevisst unnlot å tale om to «kilder» for troslæren, og at tradisjonen er en utfoldelse av og skal være normert av det som er inneholdt i Bibelen. På protestantisk side har man kritisert prinsippet «Skriften alene» som urealistisk og tillagt tradisjonen betydning som teologisk prinsipp.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.