Tradisjon har spilt en sentral rolle for kristen tro og teologi. Hos jødene på Jesu tid var tradisjon en rekke religiøse, rituelle og moralske bud som man tilla betydning ved siden av Moseloven. Tradisjonen ble med tiden kodifisert i misjna. I Det nye testamentet står det om en muntlig tradisjon i menighetene, blant annet i 1. Korinterbrev kapittel 11, vers 2 og 23 og videre, og kapittel 15, vers 1 og videre.
Siden oldtiden har tradisjonen ved siden av Bibelen spilt en stor rolle i kirkens liv, og tradisjonens betydning var en viktig årsak til at protestantene brøt med pavekirken under reformasjonen. Under Trient-konsilet ble katolisismens prinsipp om at Bibelen og tradisjonen er likeverdige normer for kirkelæren slått fast.
Fra 1950-årene har spørsmålet om forholdet mellom Bibelen og tradisjonen fått nye løsninger både i katolsk og i protestantisk teologi. På katolsk side blir det hevdet at Trient-konsilet bevisst unnlot å tale om to «kilder» for troslæren, og at tradisjonen er en utfoldelse av og skal være normert av det som er inneholdt i Bibelen. På protestantisk side har man kritisert prinsippet «Skriften alene» som urealistisk og tillagt tradisjonen betydning som teologisk prinsipp.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.