Israel, hist. kart

Utviklingen av området som utgjør det moderne Israel.

  1. Til venstre: Palestinamandatet fra 1948 (grønt) og de områder som Israel sikret seg etter krigen.
  2. Israel etter 1949.
  3. Situasjonen etter Yom Kippur-krigen 1973. De okkuperte områdene er markert med gult.
  4. Til høyre: Situasjonen etter at Oslo-avtalen trådte i kraft. De rosa områdene utgjorde de foreløpige delene av det palestinske selvstyreområdet fra 1993.

Se også kart under Palestina.

Av /Store norske leksikon ※.

Tostatsløsning er en betegnelse på en foreslått løsning av Palestina-spørsmålet som går ut på at det etableres to selvstendige stater – én jødisk (Israel) og én arabisk (Palestina). Dette er løsningen Israel, palestinske myndigheter og det internasjonale samfunnet sikter mot.

En alternativ løsning er en énstatsløsning som innebærer én stat innenfor landområdet som i dag utgjør Israel og de palestinske selvstyreområdene. Et tredje alternativ er en trestatsløsning, med to palestinske stater ved siden av Israel: Gaza og Vestbredden. Dette er ansett som lite aktuelt og avvises prinsipielt sett av palestinerne.

Mens Israel ble grunnlagt innenfor deler av det gamle britiskstyrte mandatområdet i 1948, har palestinerne formelt sett ikke oppnådd internasjonal anerkjennelse. En palestinsk stat ble erklært opprettet i 1988, og grunnlaget for videre eksistens ble lagt med Oslo-avtalene i 1993 og 1995. Likevel er landet ikke anerkjent i FN.

Delingstanken

David Ben-Gurion (t.v.) erklærer Israel for en uavhengig stat 14. mai 1948.
AP/NTB.

Internasjonalt diplomati etter første verdenskrig fulgte tanken om en tostatsløsning. Både Peel-kommisjonens forslag fra 1937 og FNs delingsplan fra 1947 gikk ut på å opprette to stater innenfor definerte grenser, med en spesiell status for Jerusalem. Forslagene ble i hovedsak akseptert av sionistene som arbeidet for en israelsk stat, men avvist av araberne.

Da sionistene opprettet Israel 14. mai 1948 og araberne motsatte seg både delingen og statsdannelsen, var tostatsløsningen skissert av FN i praksis avvist. Målet til den arabiske verden og palestinske nasjonalister ble deretter å eliminere Israel for å erstatte den med ett (arabisk) Palestina – altså en énstatsløsning. Dette ble også kjernen i PLOs politikk og dermed et hinder for en tostatsløsning. Fra midten av 1970-tallet begynte PLO gradvis å akseptere premisset om en palestinsk stat kun i deler av det historiske Palestina.

En tostatsløsning ligger til grunn for ulike fredsforslag fremmet gjennom fredsprosessen i Midtøsten i nyere tid. Siden Madrid-konferansen i 1991 har dette vært selve grunnlaget for fredsdiplomatiet. Det var også utgangspunktet for drøftingene i den hemmelige Oslo-kanalen, som førte fram til Oslo-avtalen.

Før tostatsløsningen ble akseptert som målsetting og forhandlingsgrunnlag, kjempet den arabiske siden for én palestinsk stat i hele det tidligere mandatområdet, mens israelerne motsatte seg en slik. Fra israelsk hold ble det likevel foreslått en løsning med to stater: Den såkalte Allon-planen fra 1967 foreslo at Jordan, med Vestbredden, kunne imøtekomme kravet om en palestinsk stat, i fredelig sameksistens med Israel. Dette var i tråd med en avtale mellom den sionistiske bevegelsen og kongen av Jordan fra 1947. En slik jordansk-palestinsk løsning er fortsatt nevnt som én mulighet, men har liten oppslutning etter at Israel og PLO ble enige om å arbeide mot opprettelsen av en internasjonalt anerkjent palestinsk stat på Vestbredden og Gaza. Dette har også bred støtte i Vesten så vel som i Den arabiske verden.

Motstand

Yasir Arafat og PLO inngikk Oslo-forhandlingene med Israel og oppnådde kontroll over et delt Palestina der Arafat var president.
/AP/NTB.

Samtidig som det er oppnådd bred politisk oppslutning om tostatsløsningen er det også utstrakt skepsis, og til dels motstand, mot den – både i Israel og blant palestinerne:

På israelsk hold er motstanden begrunnet særlig i to forhold; dels sikkerhetspolitisk, dels religiøst.

Den sikkerhetspolitiske bakgrunnen er et opplevd historisk arabisk fiendskap og flere arabisk-israelske kriger, samt en militant palestinsk frigjøringskamp med terroraksjoner; en kamp som til dels fortsatt blir ført av grupperinger som Hamas, Islamsk Jihad og Hizbollah. Følgelig ser motstandere av en selvstendig palestinsk stat denne som et mulig utgangspunkt for framtidige angrep på Israel.

Den religiøse bakgrunnen er oppfatningen blant en del høyreorienterte og ortodokse jøder om at særlig Vestbredden utgjør en del av det historiske, bibelske Israel. Disse områdene (Judea og Samaria) ikke kan oppgis etter at de ble erobret av Israel under Seksdagerskrigen i 1967. Det samme gjelder Jerusalem, som Israel har gjort til sin «udelelige», evige hovedstad etter denne krigen da det arabiske Øst-Jerusalem ble slått sammen med det jødiske Vest-Jerusalem.

På palestinsk side er motstanden dels prinsipiell, dels politisk når det gjelder konkrete løsninger.

Den prinsipielle motstanden er rettet mot eksistensen av en egen jødisk stat i det gamle mandatområdet Palestina. Selv om PLO har oppgitt kravet over hele Palestina, har Hamas og andre grupper fastholdt dette opprinnelige palestinske kravet om at hele mandatområdet må inngå i én palestinsk stat, og at Israel må opphøre å eksistere. Da PLOs ledelse endret syn, inngikk Oslo-avtalen og endte opp med en begrenset palestinsk statsdannelse på Gaza og Vestbredden, ble dette av radikale grupper ansett som et svik.

Den politiske motstanden mot framlagte forslag til en tostatsløsning, som også er blitt avvist av PLO, skyldes at enkelte særlig vanskelige spørsmål er forblitt uavklart. Dette gjelder spesielt statusen til Jerusalem, som begge stater vil ha som sin hovedstad, og spørsmålet om de palestinske flyktningenes framtid.

Status

Den israelske bosetningen Migdalim nær Nablus på Vestbredden.
/AP/NTB.

Den dominerende eksterne aktøren i fredsprosessen, USA, motsatte seg lenge en egen palestinsk stat, og dermed en tostatsløsning, men er senere blitt en pådriver for denne løsningen. USA innledet fredsprosessen med Madrid-konferansen i 1991, der målet var en helhetlig løsning på Midtøsten-konflikten som inkluderte en palestinsk stat. Tostatsløsningen har lenge hatt bred internasjonal tilslutning, også i Den arabiske verden.

Etter hvert som fredsbestrebelsene kjørte seg fast etter Oslo-prosessen, er det reist tvil om realismen ved en selvstendig palestinsk stat. Det viktigste enkeltstående hinder for statsdannelsen er økningen av jødiske bosettingen på Vestbredden og i Øst-Jerusalem, det vil si på okkupert palestinsk territorium. Alle israelske regjeringer har tillatt den folkerettsstridige nybyggingen. Palestinerne ser på bosetningene som en kolonisering av landet deres, en uthuling av Oslo-avtalens intensjoner og et hinder for en reelt selvstyrt stat. Blant annet legger bosetningene beslag på land og vann, og de deler – ved egne veier og sikkerhetsmekanismer – det palestinske territoriet opp i en rekke mindre enheter. Den jødiske bosetterbevegelsen er blant de mest aktive motstanderne av en egen palestinsk stat.

Kombinasjonen av at mengden bosettinger har vokst enormt, at hele Jerusalem har blitt innlemmet i Israel og den vedvarende splittelsen mellom Gaza og Vestbredden har medført at mange mener at tostatsløsningen er død. Nyere meningsmålinger blant både palestinere og israelere bekrefter en nedgående støtte til tostatsløsningen. Støtte til en énstatsløsning er økende på palestinsk side, men ingen store politiske partier støtter denne visjonen. På israelsk side er det en neglisjerbar støtte til énstatsløsningen. Fraværet av tostatsløsning, kombinert med motvilje mot énstatsløsningen, har bidratt til at mange menneskerettighetsorganisasjoner de siste par årene har begynt å anklage Israel for en apartheid-politikk.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg