tolkning (jus)

Ved lovtolkning er oppgaven å finne lovens mening slik den fremgår av lovteksten. Man snakker ofte om at man ved tolkningen skal ta utgangspunkt i en naturlig språklig forståelse av teksten. For å finne fram til lovens mening vil man imidlertid som regel måtte vurdere flere rettskildefaktorer enn bare lovteksten. Noen viktige elementer er:

• lovens forarbeider (blant annet proposisjoner og NOUer)
• lovens formål
• de særskilte forhold som har virket til at loven ble gitt
• lovens etterarbeider, for eksempel uttalelser fra vedkommende stortingskomité etter at loven er vedtatt
• rettspraksis om loven
• forvaltningspraksis
• synspunkter i juridisk teori

Noen ganger er det motsetninger mellom det lovens ordlyd tilsier og de synsmåter som har gjort seg gjeldende under lovbehandlingen. I juridisk språkbruk snakker man da om motstrid. I slike tilfeller er lovens ordlyd som regel avgjørende. Dette gjelder imidlertid ikke ubetinget. Er det åpenbart at språkbruken er unøyaktig, følger man det som antas å være lovgivers egentlige mening (utvidende eller innskrenkende tolkning). Forskjellig fra utvidende tolkning, men ofte vanskelig å skjelne fra denne, er analogisk tolkning. Man søker her tilbake til et mer omfattende rettsprinsipp og anvender dette på likeartede forhold (se analogi – jus). Noen ganger kan det at lovgivningen har oppstilt en regel for et bestemt forhold, gi grunnlag for motsetningsvis eller antitetisk tolkning.

Det er en hovedregel at ord i lovtekst antas å ha samme mening som i alminnelig språkbruk på det tidspunkt da loven ble til, se imidlertid nedenfor om legaldefinisjoner. Det er da viktig å være klar over at et ord kan ha hatt en annen betydning da loven ble gitt, enn det har i dag. For eksempel heter det i Grunnloven § 100: "Ytringsfrihet bør finne sted." Dette skal tolkes som at ytringsfrihet skal finne sted.

Er et uttrykk flertydig, velges den løsningen som best realiserer hensikten med loven. Man foretrekker da at avviket fra den vanlige betydningen av ordet er minst mulig. Hvis det er motstrid mellom to lover eller lovbestemmelser, vil man som hovedregel la den yngre få forrangen (lex posterior-prinsippet). Et annet prinsipp som kan spille inn, er at den spesielle lov går foran den generelle (lex specialis-prinsippet). Mange lover inneholder legaldefinisjoner som angir hvordan et ord skal tolkes i akkurat den loven. For eksempel står det i arbeidstvistloven av 27. januar 2012 at "i denne lov" betyr "arbeidsgiver enhver som har ansatt arbeidstaker for å utføre arbeid i sin tjeneste".

Når det gjelder tolkning av avtaler, bygger norsk rett på erklæringsteorien, som sier at en avtale skal tolkes ut fra en rimelig forståelse av avtaleteksten. Rettsanvenderen skal ved tolkningen tilstrebe å komme fram til et rimelig og fornuftig resultat. Når partene oppfatter en kontrakt forskjellig, er det ordenes mening etter alminnelig språkbruk som skal legges til grunn.

Det er mange ulike forhold som her kan få betydning som tolkningsmidler. I forretningsforhold vil det særlig være de forhandlingene som har ført til inngåelse av en avtale, partenes tidligere forretningsforbindelse, avtalt pris og andre kontraktsvilkår og så videre. Ofte vil det være behov for en ganske omfangsrik supplerende fortolkning. En slik er i mange tilfeller (se for eksempel kjøpsloven av 13. mai 1988 og forbrukerkjøpsloven av 21. juni 2002) gitt av lovgivningen selv, som bestemmer hva som skal gjelde i mangel av særskilt avtale. I en rekke forhold har det også dannet seg en fast skikk og bruk som man legger til grunn for tolkningen, idet partene normalt må antas å innrette seg etter det som er sedvanlig.

Se også viljens betydning i avtaleretten.

Tolkningen vil arte seg noe annerledes når det gjelder ensidig forpliktende disposisjoner som for eksempel gaveutsagn eller testamenter. Det følger av arveloven § 65 at testamenter skal tolkes i samsvar med det testator mente. Hvis det er helt klart at testamentet ved en feil har fått en annen ordlyd enn det testator mente, skal det derfor tolkes i strid med ordlyden. Det fins utfyllende tolkningsregler i §§ 66 og 67.

Også folkerettslige viljesutsagn, spesielt traktater, vil i tilfelle av tvil eller tvist bli gjenstand for tolkning, enten under forhandlinger mellom partene eller av internasjonale domstoler, voldgiftsnemnder med mer. Lignende grunnsetninger vil da komme til anvendelse som når det gjelder lov- eller avtaletolkning, med tilnærming til det ene eller det andre etter som det dreier seg om en kollektiv rettsstiftende traktat eller en bilateral avtale mellom to parter. Under begge forutsetninger vil man likevel være tilbøyelig til å legge særskilt stor vekt på traktatens ordlyd, men denne kan ikke være ubetinget avgjørende. Er teksten avfattet på flere språk, er det bare den eller de som er betegnet som originaltekster og/eller offisielle versjoner, som blir lagt til grunn.

• rettspraksis
• testament