tofasestål

Tofasestål, en gruppe lavlegerte, høyfaste konstruksjonsstål med en mikrostruktur bestående av 80–90 prosent finkornet ferritt og 10–20 prosent martensitt, samt restaustenitt. Etter varm- eller kaldvalsing gjennomløper stålet en interkritisk varmebehandling ved 750–850 °C, fulgt av en rask avkjøling som omdanner perlitten til martensitt, mens ferrittstrukturen er stabil og ikke berøres. I likhet med regulære finkornstål ligger tofasestålene lavt i karbon, svovel og fosfor. Lave tilsetninger av mangan og silisium gir oppløsningsherding. Tofasestrukturen kan også frembringes ved kontinuerlig avkjøling like etter varmvalsing.

Under omdannelsen fra austenitt ekspanderer martensittpartiklene, og genererer et stort antall mobile dislokasjoner i ferritten omkring. Flytekurven viser derfor et kontinuerlig forløp med lav flytegrense og høy fastning. Karakteristiske verdier kan være 330 MPa flytegrense og 720 MPa strekkfasthet. Dette er en gunstig flytekarakteristikk for stål som skal kaldpresses, idet den gir jevne tøyningsoverganger uten Lüders bånd, og høy strekkfasthet i det ferdige produkt.

Tofasestålene med kontinuerlig flytekurve, lav flytegrense, høy strekkfasthet og høy strekkforlengelse var stålindustriens heldige tilbud til bilfabrikkene omkring 1990, og stålhjul av pressede plater, støtfangere og chassisdeler er nå blitt vanlige komponenter. Tofasestål er mer bestandig mot korrosjon enn ferritt-perlittstål, og brukes derfor også til armering i betongkonstruksjoner.