tinnklorider

En løsning av tinn(II)klorid fås ved å behandle tinn med varm, konsentrert saltsyre. Ved inndamping krystalliserer tinn(II)kloridet ut med to molekyler krystallvann, SnCl₂·2H₂O (handelsnavn tinnsalt), i form av fargeløse, klare, monokline søyler eller flak. Hydratet løser seg lett i lite vann. Ved sterk fortynning dannes tungt løselig tinn(II)hydroksidklorid, etter reaksjonsligningen

Sn²⁺ + Cl⁻ + H₂O = Sn(OH)Cl + H⁺

Utsatt for luft oksideres en vandig løsning av tinnklorid langsomt under dannelse av fireverdige tinnioner som hydrolyseres til tungt løselige tinndioksidhydrater. For å hindre oksidasjon oppbevares løsninger av tinn(II)klorid i berøring med metallisk tinn. Løsninger av tinn(II)klorid virker sterkt reduserende.

Tinn(II)klorid anvendes hovedsakelig i galvaniske fortinningsbad. En del blir også brukt til fremstilling av Cassius' gullpurpur. Tidligere hadde tinn(II)klorid en utstrakt anvendelse i tekstil- og fargeriindustrien.

Tinntetraklorid kan fremstilles ved direkte innvirkning av klor på tinn:

Sn + 2Cl₂ = SnCl₄

Når den står i fuktig luft, går tinntetraklorid over i en halvfast, krystallinsk masse, SnCl₄·5H₂O, også kalt tinnsmør. Tinntetraklorid løses i vann under sterk varmeutvikling og hydrolyse:

SnCl₄ + 2H₂O → SnO₂·aq + 4Cl⁻ + 4H⁺

Dannet tinndioksidhydrat, SnO₂·aq, forblir lenge kolloidalt i løsning, først etter hvert inntrer felling. Fra vandig løsning krystalliserer tinntetraklorid under 19 °C ut som SnCl₄·8H₂O, fra 19–56 °C som SnCl₄·5H₂O, fra 56–65 °C som SnCl₄·4H₂O og fra 65–83 °C som SnCl₄·3H₂O. Den vandige løsningen leder elektrisk strøm meget dårlig; tinntetraklorid er lite dissosiert. Det er et godt løsemiddel for fosfor, svovel, jod og liknende. I saltsyre løser tinntetraklorid seg under dannelse av heksaklorostonnat(IV)ioner [SnCl₆]^2-. I krystallinsk form dannes H₂[SnCl₆]·6H₂O.

Tinntetraklorid blir i første rekke brukt til fremstilling av organiske tinnforbindelser, dessuten som katalysator ved kloreringer og kondensasjonsreaksjoner i organisk kjemi. Den ble tidligere brukt som beis i fargerier, som tekstilforbedringsmiddel og som betyngningsmiddel for silke, men denne bruken er gått tilbake.

Tinntetraklorid ble først fremstilt av Andreas Libavius (1550–1616, se kjemi) ca. 1600 ved å varme opp en blanding av amalgamert tinn og sublimat (kvikksølv(II)klorid), og var lenge kjent under navnet spiritus fumans Libavii.