Tidspart, også kalt timeshare, er en bruksrett til innkvartering i et avgrenset tidsrom av året.

Faktaboks

Uttale

tˈaimʃe

Også kjent som

timeshare

Tidspartloven (Lov 25. mai 2012 nr. 27) regulerer avtaler mellom næringsdrivende og forbrukere om tidsparter (deltidsbruksretter og langtidsferieprodukter). Loven kan ikke fravikes til skade for forbrukeren.

For at en avtale som omfattes av tidspartloven skal være bindende for forbrukeren, skal den være skriftlig og forbrukeren har krav på kopi av avtalen. Forbrukeren har også rett til å velge hvilket språk avtalen skal utformes på, forutsatt at det valgte språket er et offisielt språk etter EØS-avtalen. Gjelder avtalen en bestemt eiendom som befinner seg i et annet EØS-land enn der hvor fobrukeren bor eller er statsborger, skal den næringsdrivende også gi forbrukeren en autorisert oversettelse av avtalen til et språk som etter EØS-avtalen er offisielt i landet hvor eiendommen ligger.

En forbruker har rett til å gå fra en avtale omfattet av tidspartloven innen 14 dager etter at avtalen ble inngått (angrerett). Forbrukeren trenger ikke å oppgi noen grunn for å gå fra avtalen. Dersom avtalen ikke inneholder alle de opplysningene som tidsparloven krever, forlenges angrefristen med inntil 3 mnd.

En næringsdrivende kan ikke ta betalt av en forbruker før angrefristen har løpt ut. Dersom tidspartavtalen gjelder en eiendom under oppføring, kan den næringsdrivende heller ikke ta betalt fra forbrukeren før det er stilt betryggende sikkerhet for forbrukerens økonomiske krav som følge av at avtalen heves på grunn av at boligen eller nødvendige fellestjenester som forbrukeren skal ha tilgang til, ikke blir ferdigstilt til avtalt tidspunkt.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg