thulium

Thulium, (av Thule), metallisk grunnstoff som tilhører lantanoidene i grunnstoffenes periodesystem. Høyrent thulium metall er sølvhvitt, duktilt og så bløtt at det kan skjæres med kniv. Det er meget uedelt og elektropositivt, dessuten relativt korrosjonsbestandig i luft ved romtemperatur pga. et beskyttende oksidsjikt av det basiske oksidet Tm₂O₃.

Thulium er et relativt sjeldent grunnstoff og er anslått å utgjøre ca. 6·10^-5 vektprosent av jordskorpen. Det forekommer hovedsakelig i yttriumrike mineraler som xenotim, gadolinitt, euxenitt, samarskitt o.a. og dessuten i spormengder i mer vanlige bergarter som apatitt og monazitt.

Thulium løser seg i vanlige syrer under hydrogenutvikling. I sine kjemiske forbindelser har thulium vanligvis oksidasjonstall +III, i noen forbindelser +II.

Thulium fremstilles sammen med andre lantanoider bl.a. fra monazittsand som inneholder 0,007 vektprosent thulium. Lantanoidene skilles først fra de andre grunnstoffene (se lantanoider), og de enkelte lantanoider skilles deretter fra hverandre ved ekstraksjons- og ionebyttingsmetoder. Thulium metall fremstilles ved å redusere thuliumtrifluorid, TmF₃, med kalsium ved høye temperaturer (ca. 1500 °C).

Thulium er relativt kostbart, og har hittil få anvendelser. Den kunstig fremstilte, radioaktive isotopen ¹⁷⁰Tm med halveringstid 128,6 dager henfaller med utsendelse av β^--, svake γ- og røntgenstråler, og brukes i små transportable røntgenapparater til medisinske formål og ikke-destruktiv testing av materialer (undersøkelser av sveisesømmer, påvisning av feil, sprekker o.a.).

Thulium ble oppdaget i 1879 i Uppsala av P. Th. Cleve, som også gav grunnstoffet dets navn. Som rent oksid ble thulium først isolert i 1911.