kommunikasjonskabler

Symmetriske kabler har ledningene lagt i symmetri innbyrdes og mot en ytre beskyttende kappe som kan være av plast eller aluminium. På grunn av den store elektriske kapasiteten og resistansen er dempningen stor. Tidligere ble det benyttet pupinisering for å redusere dempningen, men da dette også medfører kraftig reduksjon i kabelens båndbredde, benyttes ikke dette lenger. Kabler for overføring av pulskodemodulasjon, PCM, har en forholdsvis lav overføringsdempning og en høy overhøringsdempning. Det siste oppnås ved å innføre metalliske skjermer i kablene. Kablenes isolasjon var opprinnelig papir, men fra 1960-årene overtok plast. Utenpå de sammensnodde ledningsbuntene er det et par lag isolasjon og ytterst en helt tett kappe av aluminium eller plast. Man oppnår beskyttelse mot vanninntrengning ved å fylle vaselin i kabelkjernen. Kabellederne er i alminnelighet kobbertråd med diameter 0,4 millimeter og 0,6 millimeter i abonnentkabler. I langlinjekablene er tråddiameteren som regel 0,9 millimeter. Det kan være opp til 2000 trådpar i en abonnentkabel.

Koaksialkabler har siden 1950-årene hatt stor utbredelse i nær- og fjernnettet. De består av rør (ytterleder) med en senterleder (innerleder) som er isolert fra ytterlederen ved hjelp av polyetylenskiver. Overføring av informasjon skjer ved at elektromagnetiske bølger forplanter seg langs kabelen i mellomrommet mellom ytterleder og senterleder. Ved hjelp av 60 MHz bærefrekvenssystemer var det mulig å overføre opp til 10 800 analoge telefonkanaler over to koaksialrør, et for hver retning. Disse systemene krevde forsterkere med 1,5 kilometers avstand langs hele kabelen. Nå benyttes kun digitale overføringssystemer, og da er den praktiske grensen ca. 8000 digitale telefonkanaler over to koaksialrør. Også disse systemene krever forsterkere med ca. 2 kilometers avstand langs kabelen. Televerket sluttet å installere koaksialkabler i telenettet i 1986.

Optiske fiberkabler har vært benyttet i telenettet siden slutten av 1970-årene og er nå enerådende i nye kabelanlegg i nær- og fjernnettet. Fiberkablene har enormt stor overføringskapasitet, svært lav dempning, lav vekt, små dimensjoner og påvirkes ikke av elektriske forstyrrelser.

• Se fiberoptikk og optisk fiber.

Kabelens indre konstruksjon er beskyttet av en kappe av polyetylen, PE. Utenpå denne er det lagt et lag med armering av galvaniske ståltråder og en motspiral (bånd) av galvanisert stål. Ytterst legges armering og stålbånd og en ytre plastkappe av PE som korrosjonsbeskyttelse.

Det norske telenettet omfatter ca. 4000 forholdsvis korte sjøkabler for kryssing av fjorder. Det finnes sjøkabler med symmetriske par, koaksialrør eller glassfibrer. For å hindre vanninntrengning har koaksialrørene et fast dielektrikum (polyetylen) istedenfor luft. Glassfibrene gjør det økonomisk fordelaktig å nytte sjøkabler over lengre strekninger langs kysten eller mot utlandet. Svalbard ble i 2003 knyttet til fastlandet med to fiberkabler med hver 8 fiberpar over en avstand på 1400 kilometer. Offisiell åpning var 31. januar 2004.

I den nyeste transatlantiske kabelen, TAT 14, med lengde på over 6000 kilometer, er det to optiske fibrer, med to reservefibrer, som har samlet kapasitet ca. 9,7 millioner digitale telefonkanaler med 64 kbit/s bitrate i hver retning. Kablene legges ut og vedlikeholdes av spesielle kabelskip.

Den første sjøkabel ble lagt i Den engelske kanal i 1850, og i 1852 ble det lagt kabel fra Wales til Irland. I 1854 ble det lagt kabel mellom Sverige og Danmark, og i 1857 kom de første kabler over norske fjorder. Den første transatlantiske kabel var ferdig i 1858, men etter noen måneder brøt den sammen på grunn av overbelastning. Først i 1866 fikk man en tranatlantisk kabel som fungerte. Overføringshastigheten var åtte ord i minuttet.

Kablene kan også henges opp på stolper. Luftkabler er enten selvbærende, eller de henges opp i en bæreline av stål. Symmetriske luftkabler brukes som abonnent- og nærkabler og størrelsen er 2–100 par.