taverna – Store norske leksikon

Taverna på Eidsvold fotografert i 1971. Nasjonalmuseet, Teigens fotoatelier.

Taverna i 1971

Av Ukjent.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Taverna i Alvdal, en familiebedrift som drives videre av tredjegenerasjon. Ordet taverna er ikke lenger en del av navnet. I dag kalles det kort og godt Frich's, etter mannen som å selge melk midtveis mellom Oslo og Trondheim like etter andre verdenskrig. Etter hvert åpnet han en kafe. Sønnesønnen utvidet virksomheten og endret konseptet i tråd med trendene.

Taverna i Alvdal

Av Øyvind Frich.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Et vertshus eller bevertningssted, opprinnelig et enkelt trehus som ligger langs en reiserute.

Faktaboks

Uttale: tavˈerna
Etymologi: av det norrøne tafernis eller tafernishus. Den latinske opprinnelsen er taberna, som betyr skur, hytte, butikk
Også kjent som: veikro, gjestgiveri

I Hellas, Italia, Frankrike og Spania er taverna en vanlig betegnelse på bevertningssteder utenfor byene. Den typiske tavernaen er et hus på en eller halvannen etasje og har en naturskjønn beliggenhet, ofte ved sjøen.

I takt med at biltrafikken i Norge økte på 1960-tallet, ble taverna brukt om moderne veikroer. De ble drevet som kafeteria eller som restaurant. Mange hadde utendørsservering og lå vakkert til. Slike veikroer drives fortsatt, men blir sjelden kalt taverna.

I vår tid blir ordet også brukt om serveringssteder i byer, både i Norge og Europa for øvrig. De presenterer seg gjerne som et bevertningssted utenom de store kjedene, med personlig betjening og en varm stemning.

Opprinnelsen

Greske tavernaer har en liten meny tilpasset lokal tilgang og sesong.

Gresk taverna

Av Fabio Šimićev.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Ordet taverna er beslektet med det lavtyske taverne, som kommer fra det latinske taberne. Dette ordet betyr skur, hytte, butikk, bod. Roten til ordet er tabs, som betyr bjelke.

I høymiddelalderen ble bevertnings- og overnattingssteder i Norge kalt tafernishus. På slutten av 1200-tallet kom de første tafernishusene, som betjente pilegrimsreisende. Tafernishusene var regulert ved lov og skulle ligge med en halv eller en hel dagsreises avstand langs de viktigste ferdselsårene.

Tafernishusene stod under kongelig beskyttelse og var utstyrt med kongens våpenskjold. Den som drev et slikt bevertningssted var fritatt for visse samfunnsforpliktelser.

Forløperen for tafernishusene var sælhus (sálhus), og pilegrimsferdene utgjorde hovedgrunnlaget for disse tidlige bevertningshusene. Allerede på 1100-tallet eller tidligere ble det bygd sælhus for å huse pilegrimer. Betegnelsen tyder på at kirken gav støtte og velsignelse – sælebot – til den som bygde sælhus.

Sælhusene var som regel ubetjent og var enkle trehus med sengebenker og ildsted. Gulatingslova omtaler sælhusene som et tilbud til reisende, i hovedsak pilegrimer.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Gjestgiverier langs pilegrimsleden

Litteratur

Caprona, Yann de (2013). Norsk etymologisk ordbok, Kagge Forlag.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Institusjoner innen mat og drikke

Ole Skau Jakobsen