Den eldste diktningen er etter tradisjonen samlet i antologier av det såkalte tredje sangam (akademi) i Madurai og skriver seg muligens fra tiden omkring år 0 evt. Kortere dikt om kjærlighet, krig, rettferdig styresett, konger og dravidiske guder ble ordnet etter innhold og form i åtte antologier. Sammen med 10 lengre dikt (Pattuppattu) utgjør de Sangam-diktningen.

Senere enn Sangam-lyrikken er versesamlingen Tiruvalluvars Kural, ofte kalt Tirukkural (Den hellige Kural), som muligens tilhører 300-tallet evt.. Uten datering er også verseromanene Silappadiharam (som omtaler yavanas, «greske» leiesoldater og handelsmenn i indisk tjeneste, sannsynligvis i tidlig romersk keisertid) og Manimehalai, som er preget av buddhistisk tenkning. Perioden etter 700-tallet frem til 1800-tallet er dominert av hinduismen og bhakti-litteraturen. Sanger av Appar, Sambandar og Sundarar ble samlet i verket Devaram. Til samme tradisjon hører også mystikeren Manikkavasahar. De vishnuittiske bhakti-sangere kalles alvarer. Deres hymner er samlet i Divyaprabandham, der 12 diktere er representert.

Sagnene om Rama, Ramayana, fikk på tamil sin høyst originale utforming av Kamban (1100-tallet?). Hans epos røper en versekunstner med humoristisk sans som er helt uvanlig i indisk litteratur.

Den nyere tids diktning er preget av vestlig påvirkning, som først gjorde seg gjeldende innen kristne kretser. Den italienske jesuitten Beschi (død i 1747) skrev et epos om den hellige Josef.

Først med Kalki (1899–1954) og Pudumaippittan vant romanen og novellen frem i tamil-litteraturen. Den best kjente dikter utenfor Tamil Nadu er nasjonalisten Subrahmania Bharati (1882–1921). Hans sanger kom til å spille en rolle i Indias frigjøringsbevegelse.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg