thalliumforbindelser

Thallium(I)forbindelser er de mest stabile og de mest vanlige thalliumforbindelsene. Tl(I) har et inert elektronpar og danner salter som TlF. Thallium(I)forbindelser har i mange tilfeller likhetstrekk med sølvforbindelser.

Halogenforbindelsene av thallium er tungt løselige. Thallium(I)hydroksid, med kjemisk formel TlOH, er sterkt basisk løst i vann. Tl₂O er også basisk.

Treverdige thalliumforbindelser ligner de tilsvarende aluminiumforbindelsene, for eksempel er Tl₂O₃ amfotert, i likhet med Al₂O₃. Ettersom treverdig thallium lett lar seg redusere til enverdig, virker treverdige thalliumforbindelser sterkt oksiderende. Tl(III) er termodynamisk stabilt med sterke komplekseringsmidler.

Thalliumforbindelser er giftige, og de brukes derfor ikke lenger innen medisin og kosmetikk. I en norsk mordsak i 2000 ble en person kjent skyldig i å ha forgiftet ektefellen sin med thallium. I boka "Den fjerde rytter" (originalt The pale horse) beskriver Agatha Christie thalliumforgiftning så detaljert at den har avslørt virkelige thalliumforgiftninger.

Noen thalliumholdige legeringer blir brukt til ulike formål på grunn av deres spesielle egenskaper, som korrosjonsbestandighet, lav friksjon eller lavt smeltepunkt (–5 °C for eutektisk Tl–Hg-legering.)

Rundt halvparten av alt bearbeidet thallium brukes i katalysatorer for organisk syntese. Thalliumkuprater er superledere med høy kritisk temperatur. Thalliumjodid brukes i scintillasjonsdetektorer.

• thallium