Sykehus, institusjon som undersøker og behandler syke personer og fødende kvinner, og som gir pasienter opphold så lenge undersøkelsen eller behandlingen krever spesialisert helsehjelp. Etter spesialisthelsetjenesteloven skal sykehusene også medvirke ved forskning og ivareta opplæring av helsepersonell, pasienter og pårørende. Tradisjonelt har man skjelnet mellom somatiske sykehus, som hovedsakelig behandler kroppens sykdommer, og psykiatriske sykehus, som behandler psykiske lidelser. Dette skillet er av mindre betydning nå i og med at psykiatriske avdelinger ofte inngår som en del av det totale sykehustilbudet.

Kjerneaktivitetene i et sykehus består av funksjoner knyttet til undersøkelse og behandling av pasienter. Sykepleiere, leger, fysioterapeuter, bioingeniører, radiografer, psykologer og annet helsepersonell har gjennom tradisjonen fått utformet sine yrkesroller. Deres roller er i liten grad formelt definert gjennom lovgivningen eller andre styrende dokumenter. Sykehusets organisering skjer derfor dels ut fra tradisjon, og dels ut fra de behov som finnes på det enkelte sted. I og med at sykehusene varierer i størrelse og oppgaver, vil man derfor i dag finne et utall av organisasjonsformer for sykehus.

Lovgivningen stiller som krav at det skal være en ansvarlig leder på hvert nivå i sykehuset, men det stilles ingen spesifikke faglige krav til denne funksjonen. Et unntak her finnes innenfor psykiatrien der lovgivningen stiller spesifikke krav til hvem som kan være faglig ansvarlig for tiltak overfor den enkelte pasient. Loven bestemmer også at en hver pasient både i somatiske og psykiatriske sykehus skal ha sin pasientansvarlige lege. Ut over dette kan sykehuset stor sett organiseres som det finnes hensiktsmessig, men dog slik at kravet om faglig forsvarlig virksomhet ivaretas overfor den enkelte pasient.

Sykehusene har en omfattende og komplisert infrastruktur, både når det gjelder logistikk og teknikk. Dette krever omfattende systemer for planlegging, vedlikehold og egenkontroll av virksomheten. I tillegg til tradisjonelt helsepersonell består derfor bemanningen ved et sykehus i dag av en rekke arbeidstakere med utdanning utenfor helsetjenesten, for eksempel ingeniører og økonomer.

En del aktiviteter som sykehusene tidligere selv stod for, som drift av kjøkken og vaskeri, er nå mange steder lagt ut på kontrakt til andre, uavhengige virksomheter.

I Norge er de fleste sykehus eid av staten gjennom et regionalt helseforetak og underliggende helseforetak. Noen få private sykehus finnes, de fleste med driftsavtaler med staten innenfor sine spesialområder. Norge er på dette området ikke typisk for resten av verden, der mange sykehus er drevet privat med tanke på fortjeneste eller av ideelle, religiøse og humanitære organisasjoner.

Det er i dag vanskelig å angi noe eksakt tall over sykehus i Norge. Dette skyldes at en rekke helseforetak driver sykehusaktiviteter på flere steder, og det som har navnet av et sykehus ofte bare er en del av en større organisatorisk enhet. I 2006 finnes det nær 30 helseforetak med drift av sykehusenheter av større eller mindre omfang på nær 80 steder.

De lovkravene som omhandler sykehusdrift i Norge er i det vesentlige like enten det gjelder offentlige eller private sykehus. Tilsyn med all sykehusvirksomhet i Norge utføres av Statens helsetilsyn, i tillegg til at andre tilsynsetater som Arbeidstilsynet og Mattilsynet fører tilsyn innenfor sine forvaltningsområder.

Inntil 2002 var det fylkeskommunene som hadde vært ansvarlige for største delen av sykehusdriften i Norge de siste 30 årene. De somatiske sykehusene ble da drevet med hjemmel i lov om sykehus m.m. av 19. juni 1969 med senere endringer. De psykiatriske institusjoners drift og virksomhet var i tillegg også hjemlet i lov om psykisk helsevern av 28. april 1961. Ved Stortingsmelding nr. 9 (1974–75) ble grunnlaget lagt for en regionalisering av spesialisthelsetjenesten. Det regionale samarbeidet mellom fylkeskommunene skjøt først fart frem mot 2000, og endte opp med etableringen av de regionale helseforetakene i 2002.

Det har etter hvert blitt en sterk økning i poliklinisk virksomhet i sykehus, likeledes i ambulant virksomhet der helsepersonell reiser ut fra sykehuset for å yte bistand og behandle pasienter ved andre institusjoner eller i helsetjeneste utenfor institusjon. Denne tendensen kommer tydelig frem gjennom driftsstatistikkene. Antallet polikliniske konsultasjoner økte med over 25 % i en tiårsperiode frem til 2003. I samme tidsrommet var økningen i tallet på inneliggende pasienter per år tilsvarende. Dette forholdet skyldes ikke minst at den gjennomsnittlige liggetiden i sykehus er blitt betydelig redusert i samme tidsrom. I 1990 var den 7,2 dager, i 2004 5,2. Antallet sengeplasser i somatiske sykehus var i 1980 over 22 000, i 2005 rundt 17 000. Sengetallet i psykiatriske sykehus var i 1980 rundt 10 000, i 2005 ca. 5500. Utviklingen i Norge er ganske lik den man har erfart i en rekke andre europeiske land.

De eldste kjente sivile sykehus ble opprettet i India omkring år 500 f.Kr. Buddha skapte med sin lære om de gode gjerningers betydning et nytt religiøst element som førte til at flere indiske konger grunnla sykehus både for mennesker og dyr.

I vår egen kulturkrets er Romerrikets garnisonssykehus for militære de eldste kjente institusjoner som kunne fortjene navnet sykehus. Sivile sykehus ble sannsynligvis først opprettet av biskop Basilius (år 329–379 e.Kr.) i det østromerske rike. Fra den spede begynnelse spredte sykehusene seg utover hele Europa, og flere av dem ble etter hvert godt utbygd og spesialisert. Hos araberne stod sykehusvesenet høyt, og på 1100-tallet hadde alle byer i den arabiske verden sykehus betjent av dyktige leger og kontrollert av kalifen. I Bagdad skal det ha vært 60 sykehus, alle med både sengeavdelinger og poliklinikker.

I Det vestromerske rike og i middelalderens Vest-Europa nådde sykehusvesenet aldri dette nivå. Ved klostre og kirker, og senere også i byene, ble det opprettet hospitser for veifarende og for fattige, for foreldreløse barn, gamle og syke. En del hospitser utviklet seg etter hvert til sykehus. Helt til reformasjonen var det sjelden knyttet leger til sykehusene, som fungerte vesentlig som pleieanstalter. Overføring av smitte skjedde hyppig, og dødeligheten var høy.

Sykehusenes historie er nært knyttet til utviklingen av sykepleie som fag. I middelalderens hospitser og sykehus ble sykepleien gitt av munker, nonner og legbrødre. Mot slutten av middelalderen gikk mye av sykepleien over til mannlige og kvinnelige geistlige ordener. Under Krimkrigen organiserte Florence Nightingale sykehus på krigsskueplassen, og åpnet etter sin hjemkomst den første sykepleierskole i London.

I Norge fikk vi den første sykepleierskole da Diakonissehuset ble åpnet i 1868. Før den tid var all sykepleie blitt utført av såkalte gangkoner, og på militærsykehusene av mannlige sykevoktere. Det eldste kjente sykehus i Norge er Trondhjem Hospital, som ble opprettet i forbindelse med katedralen og Olavs-kulten for mer enn 700 år siden. Rikshospitalet ble opprettet i 1826.

Den moderne utvikling av somatiske sykehus begynte på 1800-tallet og skjøt fart etter mikrobiologenes erkjennelse av bakterier som smittestoff. Neste utbyggingsperiode kom da anestesimidlene ble oppfunnet, og man kunne operere pasienter i narkose. I 1920-årene lærte man å bekjempe hospitalsinfeksjoner ved gjennomført hygiene og renslighet, og begynte i stigende grad å bygge sykehus etter blokksystemet i stedet for paviljonger. I tillegg til dette har det etter hvert skjedd en stadig økende spesialisering.

Mange norske sykehus ble etablert i tiden 1900–40. Et interessant fenomen ved sykehusutbyggingen i Norge i mellomkrigstiden, er at det ved tildeling av vassdrags- og industrikonsesjoner med hjemmel i konsesjonslovene ble forutsatt at helsetjenesten på stedet skulle bygges ut. Etableringen av sykehusene i Sauda og Rjukan er eksempler på dette.

Særegne innretninger for psykisk syke fantes ikke i Europa i oldtiden, og de foranstaltninger som ble truffet for sinnssyke var av hensyn til den offentlige orden og sikkerhet. I middelalderen antok man at de sinnssyke var besatt av djevler, og hver by søkte å fri seg fra innrykk av omvandrende sinnssyke ved å sende dem ut på landeveien igjen, eller la dem forsmekte i mørke fangehull, om de da ikke ble hengt, brent eller halshugd. Den første begynnelse til å betrakte sinnssyke som syke ble gjort i milde stiftelser under geistlig tilsyn. De første egne sinnssykeinstitusjoner (dollhus) skriver seg fra første halvdel av 1400-tallet, og det hendte ofte at nedlagte klostre ble tatt i bruk til pleie av sinnssyke.

I Norge var dollhusene blitt til i henhold til et kongelig reskript om milde stiftelser fra 1736. Men fremdeles var det slik at mange sinnssyke måtte anbringes i fengsel eller arresthus. Dette førte til at mange foretrakk å beholde sinnssyke slektninger hjemme eller sende dem til et utenlandsk asyl. Gaustad sykehus ble opprettet i 1855.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.