svartslange

Totallengden er vanligvis 1,5 til 2 meter, rekorden er på 2,55 meter. En slange på 2 meter veier vanligvis cirka 10 kilo. Hannen er noe større enn hunnen. Det er ingen utpreget innsnevring mellom hodet og kroppen. Ryggsiden er skinnende svart, kropssidene rødlig oransje og buken rosa. Halen er svart, snuten er lyst grå og munnen er brun. Det hevdes at denne slangen kan utskille en sterk lukt.

Svartslangen finnes langs østkysten av Australia, i et sammenhengende belte fra Queensland, gjennom østlige New South Wales og Victoria. Dessuten finnes det isolerte bestander i det nordlige Queensland (Cairns) og i South Australia (Adelaide). I New South Wales og Victoria finnes den et godt stykke innover i landet.

Arten treffes oftest nær vann. Sumpområder, bekker og laguner er populære habitater. Det meste av tiden holder den seg mindre enn 100 meter fra vannkanten, men den kan også begi seg inn i skoger og gressmarker. Den kan dessuten opptre i bebygde områder, spesielt der det finnes dreneringsgrøfter og gårdsdammer. Mye av tiden tilbringer den i skjul under stokker, i hule trestammer eller i ganger på bakken gravd ut av gnagere, og den kan også oppholde seg i vann.

Svartslangen er en god svømmer som visstnok kan oppholde seg 23 minutter under vann. Den svømmer gjerne med hodet eller neseborene hevet over vannflaten, eller den lar seg flyte på overflaten.

Det meste av aktiviteten foregår på dagtid. Det viser seg at den varmes raskere opp om morgenen enn den avkjøles om kvelden, noe som indikerer at den til en viss grad har evne til å regulere kroppstemperaturen, enten atferdsmessig eller fysiologisk. Om vinteren er den lite aktiv, men egentlig hibernering forekommer normalt ikke. Den kommer ofte ut for å sole seg på varme dager. Arten er territoriell og synes å ha noen favoritt-skjulesteder innnfor territoriet. Den er også i stand til å klatre flere meter.

Svartslangen er en av de vanligste slangene i det østlige Australia. Den regnes ikke som direkte utrydningstruet, men bestanden har gått tilbake. Årsaken til tilbakegangen synes å være ødeleggelse eller fragmentering av opprinnelige leveområder, reduksjon i bestanden av frosker som er den viktigste føden, introduksjon av agapadder og predasjon fra katter. Det viser seg at katter er nokså tolerante for artens gift. De giftige agapaddene ble innført til Australia i 1935 og har senere spredt seg invasjonsartet. Slangene dør av forgiftning dersom de spiser disse paddene.

Tilbakegangen i svartslangebestandene i deler av Queensland og New South Wales settes i sammenheng med spredning av agapadder. Noen bestander av svartslange ser imidlertid ut til å ha utviklet en viss toleranse for paddegiften, eller de har utviklet mindre preferanse for å angripe padder.

Frosk utgjør den viktigste næringskilden. Den spiser dessuten fisk, reptiler (også slanger) og små pattedyr. Den jakter aktivt på grunt vann blant vannplanter, men også på land. Byttet kan fortæres under vann.

Paringstiden inntreffer hovedsakelig i den australske våren fra oktober til november. I denne tiden søker hannene etter paringsklare hunner over et stort område. En enkelt hann kan tilbakelegge over én kilometer daglig. Møte med andre hanner ender opp i regulære brytekamper.

Svartslangen er den eneste arten i slekten Pseudechis som ikke legger egg. Hunnen føder mellom 8 og 18 (5–40) unger etter en graviditet på 4 til 5 måneder. Gravide hunner blir svært stasjonære mot slutten av graviditeten, og de kan stundom samle seg i grupper på inntil seks individer.

Fødselen skjer vanligvis i februar eller mars. De nyfødte ungene er 23 til 28 centimeter lange og veier 10 til 11 gram. Den blir kjønnsmoden i sitt tredje leveår. I

perioder med sterk tørke kan den la være å reprodusere.

Svartslangen er mindre giftig enn de øvrige australske giftsnokene. Ingen dødsfall er kjent fra nyere tid. Arten er vanligvis ikke aggressiv. Når et menneske nærmer seg, vil den ofte fryse i en urørlig posisjon eller prøve å flykte unna. Den angriper kun hvis den føler seg truet. Før den angriper inntar den en trusselposisjon med hode og forkropp hevet parallelt med bakken og nakkehuden utvidet samtidig som den hveser høyt. Giften består av både nervegift, blodgift og giftstoffer som bryter ned muskelvev.

Bittet beskrives som meget smertefullt. Det fører til hevelser, blødninger som ikke stopper og i blant kan nærliggende vev dø. Andre symptomer er kvalme, hodepine, magesmerter, diare og svettetokter. Noen bittofre kan miste luktesansen kortvarig eller til og med for bestandig. For mange som blir bitt, er imidlertid symptomene milde eller neglisjerbare.

Svartslangen var ansvarlig for 16 prosent av alle identifiserte slangebitt i Australia i perioden 2005–2015.

Den australske slekten Pseudechis inneholder åtte eller flere andre arter svarte slanger, men den systematiske stillingen til disse er foreløpig uavklart.

• giftsnoker
• slanger