Surstoff, navn på grunnstoffet oksygen på norsk helt fra slutten av 1700-tallet til 1962 da et nomenklaturutvalg i Norsk Kjemisk Selskap foreslo å erstatte surstoff med oksygen. Vi hadde fått navnet fra tysk hvor grunnstoffet fortsatt heter Sauerstoff. Surstoff brukes fortsatt i enkelte kretser som medisinere ("gi pasienten surstoff") og dykkere. På svensk heter grunnstoffet syre noe som lett oversettes feil til norsk. (På svensk heter syre syra.)

Det var Antoine Laurent Lavoisier som ga grunnstoffet navnet oxygéne fra latin. Oxygéne betyr syredanner da han trodde alle syrer inneholdt det grunnstoffet. Når nyheten om det nye grunnstoffet spredde seg til andre land, oversatte de navnet til sitt eget språk - på norsk surstoff. Det danske navnet ilt har en annen rot. Det ble foreslått av Hans Christian Ørsted i 1814 og henger sammen med at grunnstoffet inngår i alle forbrenningsreaksjoner. I dag bruker danskene ilt som et trivialnavn på gassen O2 ellers bruker de oxygen som navn på grunnstoffet og oxider på oksygenforbindelser.

Når kjemikere anbefalte å kalle grunnstoffet oksygen på norsk var hensikten å gå bort fra nasjonale navn på grunnstoffene. Engelsk var blitt det dominerende språket i vitenskapens verden, der er navnet oxygen, og da var argumentet at grunnstoffet burde ha det navnet på alle de skandinaviske språk. I Norge har vi gjort det (bortsett fra å bytte x med ks), men svenskene har holdt på det gamle navnet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.